Stoltenberg på Stiklestad

Den unormale freden

Fred er det vanlige, tenkte vi. Det var fordi vi vokste opp i en unormal tid.

På Stiklestad minnet Jens Stoltenberg om at den fredstiden vi er inne i nå, er et unntak.  Foto: Leif Arne Holme

Saken oppdateres.

Fred er ikke normalt i europeisk historie. Det sier Jens Stoltenberg, året olsokprofil, fra scenen på Stiklestad. Han kan sykle fra bostedet i Brussel til Waterloo, stedet der Napoleons frammarsj ble stanset. I en annen retning ligger Yprès. Der ble sennepsgass brukt i krig for første gang.

Tanken på at europeiske stater skulle føre krig på samme måte som de gjorde for 150, 100 eller 75 år siden, er nesten hinsides fatteevne. Det er vanvittig mye viktigere å være for fred og mot krig i dag enn før, sier Stoltenberg. Vår evne til å ødelegge er så stor at en fullskala krig ikke må bryte ut.

Nato-leder Jens Stoltenberg til Adresseavisen: - Bra at Trump møtte Putin

Bolverket mot krig, mener Stoltenberg, har tre pilarer. Én av dem er dialog mellom stater. En annen er et sterkt forsvar som sørger for at det koster mer enn det smaker å angripe. Det er et poeng han serverer med noen lett skjulte stikk til det norske forsvarsbudsjettet, som ikke ser ut til å komme opp på to prosent av BNP, Natos offisielle målsetting.

Sterke internasjonale institusjoner, som FN, EU og Nato, er den tredje. EU er ikke bare det byråkratiske monsteret det virker som når Norge diskuterer energisamarbeidet Acer. Det er også en institusjon som skal sørge for at Europa ikke faller tilbake i den gamle normaltilstanden, krig.

For oss som vokste opp på 90- og 2000-tallet, var krig en fremmed tanke. Våre forestillinger om krig var plantet i oss gjennom besteforeldrenes fortellinger, skolebøker, film. En av de første nyhetssendingene jeg husker, er et jagerfly som letter fra en flyplass, så lysglimt over Sarajevo. Det var krig, men jeg forsto ikke hva det ville si.

LES KOMMENTAREN: Trusler og krise på Nato-toppmøtet

Mange år senere kom 11. september. Vi ble redde for terror, men det var ikke krig, det var voldsforbrytelser, massedrap.

Det var en tid fylt av motstand mot Irak-krigen, protester mot at Norge skulle bidra i Afghanistan. I et gammelt lokalavisintervju jeg kom over i sommer ble jeg spurt hva som gjorde meg sint. Svaret? USAs framferd i verden. De burde ikke kunne gjøre som de ville, selv om de var sterke og mektige.

Vi var sinte på utenriksminister Jan Petersen, som etter vår mening danset etter USAs pipe. Nå blir vi skremt av trusler om handelskrig og Twitter-feider mellom USA og Iran, og av at land som Polen, Ungarn og Tyrkia har gitt autoritære strømninger en plass i allianser vi er en del av.

Vi har vært så vant til fred at selv de minste sprekkene i Stoltenbergs pilarer føles overveldende, kanskje fordi de føltes evigvarende da vi vokste opp. Når Donald Trump langer ut mot EU og Nato-allierte, fester utryggheten seg, selv for oss som vet at det er flere Nato-soldater i Europa enn på lenge. Det er nesten så man savner den gangen  French Fries ble døpt om til Freedom Fries fordi franskmennene var imot Irak-krigen.

Først virket det som ingenting var overlatt til tilfeldighetene på Stiklestad. Scenen der Stoltenberg talte var full av solsikker, en blomst som symboliserer fred. Men tilfeldighetene krever sin rett. Ytterst på scenen hadde tre blomster begynt å visne.

Les flere kommentarer av Morten Langfeldt Dahlback her

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå