Verdens dårligste venner

Før het det at det var typisk norsk å være god. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. Men det er i alle fall typisk norsk å ikke ha utenlandske venner.

Nordmenn er gode på så mangt, men spesielt gode på å skaffe oss utenlandske venner som bor her, det er vi ikke. Kanskje ikke så rart når vi gjemmer oss under støydempende hodetelefoner på bussen. Kanskje vi kan lære av Costa Rica (nederst til høyre) som er verdens beste land når det gjelder å være venner med utlendingene, skriver vår kommentator.  

Saken oppdateres.

Norge er verdens dårligste land for utlendinger å få venner i.

Alt tyder på at de aller fleste utlendinger som bor i Norge stort sett er fornøyd med oss og landet vårt. Men ikke helt. En diger internasjonal undersøkelse, «Expat Insider», viser at utlendinger som bor i Norge sliter med å bli venner med oss. Faktisk ligger Norge, Sverige og Danmark nederst på lista over 65 land i undersøkelsen når mennesker bosatt utenlands svarer på spørsmålet om hvordan det går å skaffe seg lokale venner der de bor.

Hva skyldes det? Er vi for innesluttet? For hjemmekjære? For opptatt av oss selv og våre til å strekke ut en hånd og bli kjent med noen som ser litt annerledes ut, snakker et annet språk eller kommer fra en litt annen kultur enn den norske?

«Expat Insider» er en undersøkelse der 12 500 personer bosatt i et annet land enn der de er født, svarer på en rekke spørsmål om hvordan det er å bo i det landet de bor i. Samlet gir rapporten et unikt bilde av hvordan såkalte «expats» – personer som midlertidig eller permanent bor i et annet land enn sitt fødeland – har det. I undersøkelsen beskrives velkomsten de får fra oss nordmenn som like kald som været vi har her oppe.

«Alle» vet jo at Norge er verdens beste land å bo i. Det er ikke overraskende at også utlendingene som bor her stort sett er enige i det. De er fornøyd med lønna, de mener nordmenn stort sett er vennlig innstilt, mer enn halvparten føler seg hjemme her oppe under Nordpolen. Vi er generelt sett vennlige mot folk fra andre nasjonaliteter, har et godt helsevesen og familievennlige samfunn. Prisnivået er høyt, men lønna er god. Korte arbeidsdager er også noe mange setter pris på.

Norge en av vinnerne i undersøkelsen. Vi klatrer på de alle fleste områdene det er spurt om, sammenlignet med årene før. I 2017 ble Norge plassert på 20. plass av de 65 landene i undersøkelsen. Det er en kraftig forbedring fra året før, der vi havnet som nummer 43.

Vi er nok mer innesluttet og mindre spontane enn folk i mange andre land. Kanskje er det årsaken til at vi ikke får utenlandske venner? Hver morgen sitter jeg på bussen gjennom byen. Med mobiltelefonen i hånda og støydempende plugger i ørene. Opptatt med mitt, slik de fleste rundt meg er. Av og på stiger det folk med blikket rett frem, plugger i ørene og som ikke inviterer til smaltalk om hvor vi skal eller hvordan vi har det. Det er ikke så rart om en nyankommet utlending fra sørligere strøk oppfatter oss som vanskelig å få kontakt med der vi sitter opptatt med vårt. Selv om vi er vennlige og rimelig ordentlige mennesker sånn jevnt over, er vi ikke så lette å komme i kontakt med.

Sitter du på en restaurant i utlandet, kan du stadig oppleve at de på nabobordet tar kontakt med deg. Gjør du det samme på et spisested i Norge, lurer noen straks på om du har drukket for mye vin. Står du på en togstasjon noe lenger sør i verden, går det sjelden lang tid før noen spør hvor du kommer fra, eller hvor du skal. Stanser du på gata i New York for å orientere deg, tar det ikke lang tid før noen iler til for å hjelpe deg å finne veien.

Skal man bli venner, må man begynne et sted. Kanskje vi har noe å lære av Costa Rica. Det mellomamerikanske landet ligger aller øverst på lista over hvor lett det er for utlendinger å skaffe seg lokale venner. New Economics Foundation rangerte landet øverst på sin Happy Planet Index I 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. På nettet kan jeg lese at gjennomsnittstemperaturen er 27 grader. Jeg har aldri vært der, men jeg vedder på at det er færre som pakker seg inn under luer og store dunjakker på bussene i San José, enn vi ser en kald januarmorgen i Trondheim.

Kan det være så enkelt? At vi ikke blir venner med andre fordi vi har snø, kulde og vintermørke? Å forandre en hutrende norsking om til en varmblodig og imøtekommende latiner som åpner opp og inviterer nye venner, er ikke gjort i en håndvending. Kanskje vi skal begynne med å ta av oss hodetelefonene og ta en prat med sidemannen på bussen.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER

På forsiden nå