KrFs landsmøte 2019

KrF vil ha både i pose og sekk

Skal familiene styres eller få mer valgfrihet? KrF klarer ikke helt å velge.

I pose og sekk: Nyvalgt partileder Kjell Ingolf Ropstad betydelig vil gjøre KrF tydeligere, men han har en vei å gå med partiets politikk.   Foto: Carina Johansen, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Rommet for hvordan man best bør leve sitt liv, kan føles trangt. Familiepolitikken er et slikt område. Det var nok ikke så lett å være arbeidende mor da idealet var den hjemmeværende mora som bakte boller og serverte varm kakao da ungene kom hjem fra skolen. Det var litt synd på de barna som måtte i barnehage eller ble passet av andre. I dag er det plutselig de barna som ikke er i barnehagen det er litt synd på. Det ideelle er nå å begynne i barnehagen ved fylte ett år. Det første året skal barnet være hjemme med mor og far – i en tredelt modell som politikerne har funnet ut er den optimale.

LES KOMMENTAREN: Blåser liv i et parti vi har sett litt lite til

Dette er selvsagt ikke noen naturlov. Hva vi mener er best for barna har en tendens til å henge sammen med hva som er best for samfunnet. Vår velferdsstat er avhengig av at både menn og kvinner jobber. For de aller fleste henger dette fint sammen med hvordan man selv ønsker å leve livet sitt. Men det finnes unntak.

KrF skiller seg ut i familiepolitikken. Mange mener det er grunnleggende positivt å være hjemme med barn, også etter at barnet er fylt ett år. Derfor er de det eneste partiet som elsker den utskjelte kontantstøtten. KrF mener også at foreldrene skal få velge fritt hvordan de skal fordele permisjonen, «for det finnes ingen feil valg». Men ikke velge såååå fritt. De er veldig for pappapermen også. Den styrker båndene mellom far og barn. Hvordan skal det gå dersom fedrene ikke får egen permisjon? Kan de finne på å gjøre dårlige valg? Derfor samlet partiet seg om et slags kompromiss der mor og far får ti uker hver, men bestemmer selv over de resterende ukene. Selv om KrF er partiet som gir mest valgfrihet, så valgte de å ikke gå for det tydeligste alternativet: Full valgfrihet. Og det er litt typisk KrF. Ja takk, begge deler. Til lags åt alla kan ingen gjera, heter det, men KrF er farlig nær å prøve.

Sannsynligvis er det et rom for et parti som virkelig skiller seg ut i familiepolitikken. Mennesker er mer forskjellige enn politikere. Derfor har det også kommet et opprør mot den noe rigide tredelingen av foreldrepermisjonen. Det som passer perfekt for en familie på Grünerløkka er ikke nødvendigvis ideelt for en annen familie i Båtsfjord. Ikke sjelden er det geografiske variasjoner. På bygda er det vanligere med mer fleksible ordninger enn full barnehageplass. At foreldrene jobber redusert eller at besteforeldre eller andre bidrar. Ikke få mødre som egentlig er for full likestilling, vil karre til seg mest mulig permisjon selv. Da pappapermen kom, var argumentet først og fremst at menn må ta mer ansvar hjemme. I dag argumenteres det vel så mye ut fra fedrenes rett til å få mer tid med barna.

Også på andre områder ser vi at familienes ansvar utfordres. Det er slutt på den tida da skolens oppgave var å lære elevene å lese og skrive. Det er ikke måte på hvor mange oppgaver som dyttes inn i skoledagen. Lekser er det mange som mener at foreldrene ikke skal ha ansvar for. Det bidrar jo til forskjellsbehandling. Matpakkene skal foreldrene slippe å smøre. Det bidrar til sosial utjevning. Vi ser også at prinsippet om skolefritidsordning som et frivillig tilbud, rokkes ved. Stadig flere parti mener at SFO skal være gratis. Det er synd i de barna som kommer hjem til tomt hus etter skolen, er begrunnelsen. Samtidig går det en debatt om at kvaliteten på tilbudet må styrkes og standardiseres. Kritikerne mener dette er en slags snikinnføring av heldagsskolen. Før man vet ordet av det har man tilført SFO så mye innhold at det blir obligatorisk. For mange fortoner heldagsskolen seg som en drøm. Når barna kommer hjem, er leksene unnagjort, de er ferdig med fotball og fiolin, og de har spist nok grønnsaker slik at vi slipper å ha dårlig samvittighet for det også.

LES KOMMENTAREN: KrF kunne trengt noen flere fiender

Lederen for KrFs svenske søsterparti, Ebba Busch Thor, har vært den store snakkisen på helgas landsmøte. Den halvt norske politikeren klarte det kunststykket å løfte Kristdemokratarna ved det svenske valget. Hun er karismatisk, tydelig og skarp i kanten. Hun har gitt kristne verdier, valgfrihet og tradisjonelle familieverdier en tydeligere plass. Hun får feministene til å se rødt, men nye velgere har strømmet til. I Sverige har det vært en opphetet debatt om kjønnsroller. I de nye planene heter det at barnehagen skal motvirke kjønnsroller og utfordre barna til å velge mer utradisjonelt. Ebba Busch Thor mener barna må få bestemme selv. Om en jente vil leke med dukker og en gutt med biler – er det så farlig? Mange vil nok nikke anerkjennende til det.

Debattklimaet er annerledes i Sverige. Identitetspolitikken er sterkere og feministene har et eget parti. Rommet for hva som regnes som politisk korrekt, er betydelig trangere. Svenskenes ektefølte «hen» har ennå en litt ironisk klang hos oss, selv om det er innlemmet i ordboka. Likevel har KrF litt å lære av svenskene. Skal partiet være et alternativ må de tørre å være en tydelig motstemme – selv om de får masse kjeft.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå