Det må være mulig å ta seg sammen. I hvert fall én dag.

«Dette er din dag», sier vi høytidelig til konfirmanten. Likevel er det altfor mange voksne som er opptatt av seg selv og egne følelser når konfirmanten skal feires.

En undersøkelse viser at trønderske konfirmanter får i år 30 000 kroner i snitt . Men penger er ikke alt. En festdag med oppmerksomhet og hyggelig samvær med familie og slekt, betyr antagelig mye.  Foto: Berit Roald

Saken oppdateres.

Egentlig foregår konfirmasjon på verst tenkelig tidspunkt i livet. I hvert fall kan det føles sånn. Du er 14-15 år, og topplokket er under konstant ombygging. Fjortistiden har på sett og vis nådd toppunktet av kaotiske følelser, laber selvtillit og en endeløs rekke med dårlige hårdager. Foreldrene dine er premieidioter, og du lider av hjertesorg på fjortende måneden etter at Frida/Fillip gjorde det slutt på mest brutale vis (Olea/Oliver ble foretrukket foran deg). Hadde du vært voksen, hadde du gått til fastlegen og blitt sykemeldt. Som fjortis må du bare holde ut uten valium. Gå på skolen, pines i hvert friminutt og for hver Snap som åpnes ved synet av din elskede som slett ikke elsker deg lenger. Så når mennesket kanskje er på sitt mest hudløse, skal det konfirmeres. Da er det greit at festdeltagerne går inn for å gjøre festdagen minnerik i positiv forstand.

Da konfirmasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1736, var ritualet en plikt og tvungen fram til 1912. Hvis du ikke var konfirmert, kunne du verken tas ut i militærtjeneste eller gifte deg. Var du ikke konfirmert før fylte 19 år, risikerte du å havne på tukthus eller i gapestokk. Selv etter at denne kirkelige handlingen ikke lenger var påbudt, fortsatte de fleste 15-åringer å konfirmere seg kirkelig. Men kurven er dalende. I 1960 var andelen 93 prosent, i dag er den under 60 prosent. Det som tidligere het borgerlig konfirmasjon, nå humanistisk konfirmasjon, er blitt populært. I fjor ble i underkant av 19 prosent konfirmert humanistisk.

«En Catechisation», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt i 1854, viser overhøring av konfirmanter forut for konfirmasjonen i en norsk kirke tidlig på 1800-tallet. Den høye gutten forestiller en konfirmant som tidligere ikke har bestått katekismeprøvene og må testes på nytt.  Foto: Kilde: Nasjonalbiblioteket

Onde tunger vil ha det til at det er penger og dyre gaver som får ungdom til å velge ritualet, og som får noen til å lide seg gjennom selskap med komplekse familiekonstellasjoner. Hvert år får vi (altså vi som ble konfirmert i middelalderen eller der omkring) sjokk når vi hører om konfirmanter som nærmest kan kjøpe en langdistanserakett for pengegavene. Makan. Vi fikk «bare» stereoanlegg, tollekniv og bunadssølv. Mange år før det igjen, kunne konfirmanter med velstående foreldre være så svineheldig at de fikk gebiss i gave. Sånn vil det føles i alle generasjoner, at dagens generasjon er bortskjemt.

LES KOMMENTAREN: Boka til Fredrik Virtanen og TV2-programmet om Trond Giske er selvrettferdige fortellinger om syndebukker i egne øyne.

Penger eller tannprotese – hvem vil ikke ha med seg litt ekstra kapital når de sklir på lakksko inn i de voksnes rekker? Det er underlig å tro at ungdom er mer griske og selvopptatte enn voksne. Par som gifter seg og feirer med stort kalas, elsker vel både talene, kjolene, oppmerksomheten og gavekortet med tur til Venezia. Slik er det nok med 15-åringer også. Drøvtyggende taler og bordplassering mellom mamma og pappa kan være kleint. Samtidig tror jeg de fleste synes det er stas med en slik høytidelig dag. De blir sett, rost og feiret, og det er ikke hverdagskost.

I forkant av den store dagen er det sikkert mange som gyser ved tanken på elendige sangtekster med nødrim etter melodi «Jeg er havren». Andre gruer seg til den moderne familien skal samles. Helsesøstre blir kontaktet av kommende konfirmanter som har foreldre som krangler om hvem som skal betale hva, hvor festen skal være og hvem som skal inviteres. Jubilanter kan selv bestemme hvem de vil invitere. Så enkelt er det ikke for konfirmanter, ingen kan velge sin egen familie. I tillegg er foreldrene arrangører. Når storfamilien er et virrvarr av eks-er, nye partnere, bonusbarn, halvsøsken, gammelt gørr og ondt blod, kan det bli en svett affære. For alle skal med.

Konfirmanter i Trondheim i 1962.  

Pappa har med seg nydama i konfirmasjonen, men egentlig hadde du ikke lyst at hun skulle komme. For du synes synd på mamma som ikke har ny kjæreste, og du vil ikke at mamma skal settes i forlegenhet og føle seg ensom. Pappa hadde på sin side blitt presset av nydama, hun ville ha blitt såret om hun hadde blitt ekskludert. I tillegg har hun med sine to nebbete barn, Aurelius og Zara, som åpenbart er ofre for fri barneoppdragelse. Så har du tante Torborg, søstera til pappa, som er irritert på mamma fordi hun mener mamma har tatt for mye styring over festen. Blant annet har hun ikke tatt hensyn til at onkel Kent-Robin ikke tåler gluten. Mormor og morfar er også skilt. Mormors nye «venn», Gudleik, som hun møtte under et langtidsopphold i Benidorm i 2017, er så frekk at han holder en tale for konfirmanten. Tror han at han er en del av familien, murrer morfar som lurer på når linjeakevitten blir servert. Mamma presiserer at dette (heldigvis) er et rusfritt arrangement. Selv er hun utmattet etter å ha vært prosjektleder for bordplassering i hesteskoformasjon. Selv om hun har glemt matallergikere, har hun ikke glemt at plasseringen er avgjørende for at den kalde krigen skal holdes i sjakk.

I konfirmasjon skal konfirmanten stå i sentrum. Dessverre er det mange av gjestene som er mer opptatt av seg selv.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

I andre familier er terrorbalansen såpass ute av likevekt, at det arrangeres to selskap i forbindelse med konfirmasjon. Hvis stemningen mellom skilte foreldre og deres respektive familier er pill råtten, er det sikkert mange konfirmanter som synes det er mest behagelig med to tilstelninger. Adresseavisen har tidligere skrevet om familievernkontoret i Trondheim som har meglet mellom krigerske foreldre som ikke kunne bli enige om hvilken bunad tenåringen skulle ha. Det endte opp med to bunader.

Likevel, det beste er å være vel forlikt. I alle fall én dag. Hvis foreldre og slekt greier å si farvel til våpnene, kan konfirmasjonen bety en overgangsrite – også for de voksne. Det er en anledning til å parkere vonde minner og en overgang til et bedre samarbeidsklima. Jeg tipper familiefred og hygge på den store dagen har større verdi for en ungdom enn stinn bankkonto.

På forsiden nå