Må kirka være så dørgende kjedelig?

Når halve kirkelyden ser på Youtube under gudstjenesten, handler det ikke bare om elendig oppdragelse.

Gudstjenester kan være vakre og skape høytid, men altfor ofte er det kjedelig og intetsigende.  Foto: Vegard Eggen

Saken oppdateres.

Jeg var nylig i gudstjeneste inkludert konfirmasjon. Det var dessverre ikke en opptur. Bortsett fra hymnen «Morning Has Broken», var det salmer som nesten ingen kunne. I hvert fall var det forsvinnende få som sang. Presten lovet underveis i prekenen at hun snart skulle slutte å prate. For det er vel kjedelig å høre på en prest? Taleren oser ikke akkurat av selvtillit når vedkommende tar det for gitt at publikum kjeder seg og lengter etter å slippe ut på marken som en bøling kalver om våren. Og hva med konfirmantene? Vi hørte ikke et pip om hva de hadde drevet med i konfirmasjonsundervisningen. Seansen var rett og slett søvndyssende. Karakterbyggende trebenker maktet ikke å få oss til å rette ryggen. Terningkast to.

Hvis kirka skal ta tronen tilbake og bli mer relevant for folk, må den skjerpe seg.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Bare så det er sagt, jeg er vant med å gå i bryllup, begravelser og konfirmasjoner. Mange av dem har vært nydelige og personlige seremonier ledet av prester med talegaver. Jeg forventer verken multimediashow, klubbmusikk eller prester som rapper Lukasevangeliet. Dessuten, kirka er ikke Hugos tivoli. Velger du å døpe barnet ditt eller gifte deg i Den norske kirke, må du selvsagt regne med at Den hellige treenighet har en sentral plass. Ikke minst, de religiøse seremoniene har en liturgi, seansen har flere faste poster vi skal gjennom.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det må være mulig å ta seg sammen. I hvert fall én dag.

Likevel, kirka er for kjedelig. Når halve kirkelyden fikler med mobiltelefonene sine underveis, sjekker Snap og glor på Youtube, handler det ikke kun om dårlig oppdragelse i uroens tid der konsentrasjonen er på bunn. Det handler også om hvordan kirka formidler budskapet sitt.

Utenfor de religiøse seremoniene har derimot landets største trossamfunn utviklet seg. Med unntak av trendy sjamaner, har mange kulturuttrykk sluppet inn i kirkerommet. Psykedelisk rock av Motorpsycho har fylt Nidarosdomen under Olavfestdagene. Flere steder har de skjerpet kampen om konfirmantene. I Steinkjer har de hatt både fotballkonfirmanter og friluftslivskonfirmanter. Flere kirker er åpne, det er et sted å søke ly og få en kopp kaffe.

Når det gjelder oppslutningen om kirkelige handlinger og gudstjenester, er det derimot dårlig stelt. Medlemstallet synker, og gudstjenestene er færre. Det er nedgang i antallet som døpes og konfirmeres. I år var det rekordfå ungdommer som valgte kirkelig konfirmasjon. Samtidig blir humanistisk (borgerlig) konfirmasjon mer populært. Årsrapporten til Den norske kirke er neppe løfterik lesning når kapittelet med statistikk åpenbarer seg. For å si det på ungdomsspråket: Folkekirka er ikke akkurat oppe og nikker.

Nedturen har flere forklaringer. Statskirka er borte. Vi har valgfrihet og lever i et sekulært og velfungerende samfunn der mange ikke har behov for å tro på mirakler. Trosopplæringen har endret seg, og basiskunnskapen er kanskje ikke hva den en gang var. Vi vet knapt forskjell på jomfru Maria og Maria Magdalena. Når sangen tas ut av lærerplanen og det blir opp til hver enkelt lærer å bringe sangen inn i klasserommet, er det nærliggende å tro at salmer av typen «Herre Gud ditt dyre navn og ære» blir nedprioritert.

Mange husker sikkert Mr. Bean-sketsjen fra kirka der Bean strever med å holde seg i våken under prekenen. En preken som for øvrig fortoner seg som blabla...  Foto: Skjermdump Youtube

Samtidig har kirka et potensielt stort publikum. Om lag 70 prosent av befolkningen er medlemmer, men andelen passive medlemmer er nok større i kirka enn på 3T. Selv om de fleste ikke kunne drømme om å gå i søndagsgudtjeneste, betyr likevel kirka noe. Eksempelvis er antallet kirkelige vigsler og kirkelige gravferder forholdsvis stabilt. Bryllup og begravelse er også seremoniene som er minst kjedelige. De er ofte mer personlige både når det gjelder tekst og sang. Selv om du kan spare deg for Celine Dion-låter, kvikker det opp seremonien. Dåp og konfirmasjon derimot, gjennomføres i gudstjenesten, og en gudstjeneste kan fortone seg som en ørkenvandring. Det er så monotont. Uten å ha forskning å vise til, tipper jeg at svært mange som føler seg programforpliktet til å delta, synes dette er en lidelse. De sukker når de ser det lange programmet, ser på klokka og håper at «dette går fort over». Etterpå husker de knapt hva som skjedde. Da er det kanskje ikke så rart at mange i stedet velger navnedag og humanistisk konfirmasjon.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Mennene som kom ut i metoo-kulden

Prester trenger ikke å bli fengslende svovelpredikanter som skremmer med helvete og Satan. Likevel er det mange som hadde vunnet på å bli mer aktuell og relevant, snakke om noe som angår folk. En preken er ikke useriøs og ukristelig selv om den også berører det udugelige angrepsspillet til Rosenborg. Gud er neppe humørløs, det er ingen synd å få folk til å le.

Poenget er at du ikke kan skylde på publikum for at du ikke når fram. Media er i samme båt. Hvordan skal mediene formidle og gjøre viktige saker relevante for leserne? De unge leserne svikter, de er mer opptatt av Jodel enn jordbruksoppgjøret. Nuvel, sier vi, de blir nok lojale lesere når de blir eldre. Når de får huslån og terrassevarmer, tar de til fornuft og tegner abonnement. For det er voksent å lese aviser med uinteressante artikler skrevet med et språk like gammeltestamentlig og uforståelig som en stortingsproposisjon. Men det er ikke leserne som må bli søtti, det er vi som må skjerpe oss. Hvis ikke vil potensielle lesere velge noe annet. Da taper vi både terreng og penger.

Kirka burde også føle presset til å fornye seg. Hvis ikke risikerer den å vandre i mørke. Vi som kjeder oss, som vet mer om kjendisen Erlend Elias enn salmedikteren Elias Blix, er sikkert hyklerske og kunnskapsløse. Samtidig er det ikke bare oss det er noe feil med. Det er heller ikke slik at vi nødvendigvis «tar til fornuft» bare vi blir gamle nok.

På forsiden nå