Død over flinke piker. Leve dyktige damer

«Du er sånn flink pike, du» sier han. Jeg kjenner jeg blir sur dame.

Nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, blir ofte kalt «flink pike», mens kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) er blitt omtalt som «wonderboy». «Flink pike»-begrepet bør ut av vokabularet, skriver vår kommentator Siv Sandvik.   Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Det er selvfølgelig hyggelig at han synes jeg er flink. Men pike? Det er det lenge siden jeg har vært. Begrepet gir meg kløe på ryggen fordi det antyder at flinkheten – eller dyktigheten – skyldes en nærmest nevrotisk streben etter å gjøre alle til lags. Som om alle flinke damer er tikkende bomber som når som helst kan eksplodere i møtet med veggen.

I gamle dager, da «pike» fortsatt var en del av dagligtalen også utenfor Oslos vestkant, betydde «flink pike» stort sett at barnet takket for maten og ellers oppførte seg ordentlig. I dag brukes det som sekkebegrep for alle mulige problemer knyttet til det å være flink og hunkjønn samtidig.

Forskning.no skriver at «flink pike-figuren» trolig kom inn i norsk offentlighet da ei amerikansk selvhjelpsbok i 1993 fikk den norske tittelen «Flink pike: Så god at du ikke har godt av det?».

Siden har underteksten vært at det er fare på ferde om kvinner blir for flinke. Det er til og med blitt et syndrom, som tilsynelatende truer med å ramme enhver kvinne om hun ikke passer på å ikke bli for flink. «Flink pike-syndromet» er ingen diagnose eller et etablert faglig begrep, men det er tydeligvis ikke så nøye. Et søk i medietjenesten Retriever viser at «syndromet» dukket opp for første gang for 20 år siden. Siden har norske papiraviser skrevet flere hundre artikler om fenomenet.

«Syndromet» brukes også i dagligtalen, der kvinner nærmest unnskylder seg med at de lider av det når folk spør hvordan de sjonglerer jobb og familieliv med vervet som kasserer for fotballaget og frivillig på eldresenteret.

Jeg synes ikke vi skal unnskylde oss for at vi tar ansvar og passer på at folk rundt oss har det bra. Men om vi strekker oss så langt at vi blir helt utslitte av det, er det selvsagt på tide å endre kurs. Å kjenne på en indre pliktfølelse er en bra ting (enn om flere hadde gjort det!). Å gå på akkord med oss selv fordi vi ikke klarer å sette grenser, kan gjøre oss syke.

Det er særlig unge jenter som ifølge avisartiklene rammes av «flink pike-syndromet». I jakten på de perfekte karakterene, den perfekte kroppen og den perfekte instagramprofilen, mister de seg selv. En del av dem bruker ord som «angst» og «depresjon» der tenåringsjenter før sa at de var «stressa» og «triste». De har blitt smitta av de voksnes diagnose-språk og trenger hjelp til å forstå at vonde følelser ikke er det samme som sykdom. Andre blir reelt syke av presset. De fortjener forståelse og behandling. Ikke merkelapper som antyder at de har sin egen flinkhet å takke.

I alt snakket om «generasjon prestasjon» er det lett å få inntrykk av at den største trusselen mot unge kvinners helse er det å være flink. Slik er det ikke. Ungdataundersøkelsene viser at de som sliter mest med psykiske helseplager, oftere skulker skolen og bruker rusmidler. Rapportene viser også at ungdommer fra familier med dårlig råd er særlig utsatt. Det er altså ikke de skoleflinke elevrådslederne med ambisiøse middelklasseforeldre vi bør være mest bekymra for.

Jeg mener ikke å kimse av presset noen jenter opplever, eller å si at jaget etter det perfekte ikke er et reelt problem for mange. Men jeg tror ikke løsninga er å sykeliggjøre ambisiøse, ansvarsfulle ungdommer. Vi skal heie på jentene som gjør det bra på skolen, ikke skremme dem med «flink pike-syndromet».

Kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen oppsummerer det godt i forskning.no: «Det er ingen som ville komme på den absurde tanke at en flink gutt skulle lide av et «flink gutt syndrom». Det blir kun et syndrom når flinkheten bæres av en jentekropp». I samme artikkel vises det til at skolesystemet lenge har bygget på en fordom om at gutter er naturlig geniale, men late, mens jenter er kjedelige, men flittige.

I dette bildet passer flink pike-figuren perfekt inn. Den kjedelige, pliktoppfyllende streberen som bare stiger i rekkene fordi hun gjør alt rett. Ikke fordi hun har noe å komme med. Kanskje er det derfor Arbeiderpartiets Hadia Tajik ble omtalt som «flink pike» da hun ble Norges yngste statsråd i 2012, mens Høyres Torbjørn Røe Isaksen ble kalt «wonderboy» da han fortsatt var ungdomspartileder.

Dagsavisens nyhetsredaktør Lars West Johnsen fikk nylig fortjent kjeft da han i en kommentar om landets nye idrettspresident omtalte Berit Kjølls brede erfaring fra næringslivet slik: «En imponerende CV. Flink pike». Senere tok han selvkritikk på ordvalget. Det skulle bare mangle.

Johnsen er ikke alene i norsk presse om å bruke pike-begrepet for å beskrive kvinner med lederverv. Varianter av «er du en typisk flink pike?» er i likhet med «har du dårlig samvittighet overfor barna?» eksempler på idiotspørsmål kvinner på toppen må forholde seg til.

Anne Berit Aker Hansen fikk flink pike-spørsmålet da hun tok over som leder av Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund for noen år siden. Hun svarte «nei, men jeg liker å være godt forberedt». Det viser noe av det verste med begrepet, nemlig at det nærmest latterliggjør ferdigheter vi skulle hatt mer – ikke mindre – av i samfunnet. Som grundighet, utholdenhet og ansvarsfølelse. Om jeg var sjef, ville jeg heller ansatt en pliktoppfyllende dame enn en latsabb som bare er god når han gidder.

Det går an å være pliktoppfyllende, uten å være kjedelig. Det går an å være hardtarbeidende, uten å bli syk. Også om du er kvinne. De fleste kvinner som gjør det bra, drives av det samme som menn: Gleden ved å lykkes. Engasjement. Personlig ambisjon.

Uten nerden stopper som kjent verden. Den kommer ikke særlig langt uten de «flinke pikene», heller. Men vi må slutte å kalle dem det. Dyktige damer fortjener bedre.

 
På forsiden nå