Kronikk

«Kulturplan» med mye ull og lite innhold

Trondheim kommune har lagt fram en kulturplan som mest av alt roper på mer. Manglende vilje, handlekraft og passivitet preger kommunen i kulturpolitikken.

Sak om mulig ny mathall med inngang på at «her kan den nye mathallen komme». Den handler blant annet om hvor den nye mathallen kan bli plassert. Vi lager er kart hvor vi plotter inn plassene. Olavshallen Foto: Rune Petter Ness  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

«Handlingsplaner» kommer ikke før i 2020. Tiden det tar, formen og omfanget av dokumenter fremstår dessuten som et demokratisk problem. Hvor er ambisjonene og prioriteringene i Trondheim kommunes «Kommunedelplan for kunst og kultur 2019-2030»? Sammenlignet med andre større byer ligger Trondheim lavt når det gjelder penger brukt på kunst og kultur - og høyt på samme statistikk når det gjelder sport. Dette er ikke bare et spørsmål om bruk av skattepenger, men også om å slippe til ideelle krefter og private bedrifter.

LES OGSÅ: Lite lyd fra Skei Grande

Det fremgår av forslaget til kulturplan at kommunen i 2019 bruker 209 millioner kroner på det som defineres som kulturformål. En fjerdedel av dette går til kirkelige formål og gravlunder. Beløpet står i kontrast til ny hoppbakke i Granåsen, som er kostnadsberegnet til over 600 millioner kroner.

Dette er kommunen villig til å bruke på en ekstremsport som neppe har flere utøvere i Trondheim enn en middels stor skoleklasse. Vilje, handlekraft og penger har det ikke skortet på. Samtidig står over 1500 barn og unge i kø for å få plass i kulturskolen. En rekke ildsjeler og virksomheter kan med en beskjeden kommunal støtte gi kulturtilbud til de som står i kø - og gi de unge et fundament av verdi livet ut.

LES OGSÅ: Dette får Trøndelag i statsbudsjettet - se hele listen her

Kultur er for mange det vi lever for. Kulturpolitikk handler i stor grad om kunsten og kulturens egenverdi og om prioritering av penger. En grei og stabil ramme som ikke er særlig politisk kontroversiell. Den konkrete kulturdebatten i Trondheim har i det siste gått på om kunstindustrimuseet og kunstmuseet skal samlokaliseres. Eller hva Trondheim kommune skal gjøre som eier av Olavshallen. Kulturskolen diskuteres, men det blir få nye elevplasser. Og er kulturtilbudet til hjemmeboende eldre i regi av prosjektet Livsglede for eldre, godt nok? Eksemplene er mange. Naturlig nok da kulturpolitikk er mangfoldig. Men ingen av disse spørsmålene belyses i kulturplanen.

Både politikere, kulturutøvere og det kulturinteresserte publikum har ventet år ut og år inn på kulturplanen. Olavshallens fremtid og mange andre kultursaker har vært satt på vent i påvente av denne «planen». Siste kulturplan ble vedtatt i 2010. Når forslag til en ny nå endelig foreligger, må det være tillatt å spørre om hvorfor dette tok så lang tid, så lenge det ikke tilføres særlig nytt til kommunens kulturpolitiske debatt.

LES OGSÅ: Relativ forsiktig tydelighet

Planen som nå foreligger har tittelen «Folket, kunsten og byen». Målene som settes under de tre ordene i overskriften er; kultur for alle, kultur for kunst og kultur som drivkraft i byen. Gode uttrykk. Men hva så?

Arbeidet med kulturplanen ble startet i 2013, og et plandokument ble sendt på høring i 2015. Da mottok jeg som direktør ved Trøndelag Teater en trykksak på 122 sider. Ikke mye gikk spesifikt på teater. Det var en god oppsummering av hvordan det sto til med kulturlivet i Trondheim. Men uten noen retning for videre prioriteringer, utfordringer eller hva kommunen ønsket tilbakemelding på. Trøndelag Teater som en stor kulturinstitusjon kunne la en ansatt gå inn i dette omfattende materialet, selv om mange andre oppgaver for publikum, akkurat da, fremstod som mer presserende. Det kunne selvfølgelig ikke mange av de små aktørene innen kultur gjøre, uten de ressurser det ville kreve.

Berit Tiller (H)  Foto: Morten Antonsen

I 2015 fikk jeg det privilegium å bli kommunalråd i Trondheim, med politisk ansvar. Jeg fikk da muligheten til å etterlyse fremdriften i arbeidet med kulturplanen fra en politisk plattform, men forsto raskt at slikt tar tid. Det var med desto større skuffelse jeg kunne konstatere at planprogrammet i 2018 ikke tilførte særlig nytt eller konkret enn første utkast som forelå i 2015. Nå etter enda et år på høring, kommer opplysningen om at kulturpolitiske handlingsplaner kommer til behandling i 2020. Da er jeg tilbake på teatret, og fikk ikke i løpet av fire år i politikken delta i «den store kulturdebatten».

LES OGSÅ: Ellinga, mellinga kulturpolitikken

Og det er her det demokratiske problem dukker opp. Det skrives så mange ord, og det er så lang saksbehandlingstid uten særlig fremdrift - at selv spesielt interesserte faller fra. Det er som den kommunale saksbehandling er inspirert av Ibsens ord: Da fanden ville at intet skulle skje, satte han ned den første komité.

Kulturmeldingen er ført i pennen av kompetente kommunalt ansatte med kunnskap og evne til å fremstille fakta. Men en kulturmelding blir først relevant og spennende når den presenterer utfordringer, prioriteringer og de kontroversielle tema fremstilles for debatt. Strategisk er det både et administrativt og politisk lederansvar å utkrystallisere prioriteringer og problemstillinger til debatt, slik at menige politikere og høringsinstanser kan bidra.

Sendrektighet og manglende handlekraft gjelder nok ikke bare kulturpolitikk, men også andre viktige områder kommunen har ansvaret som utvikling av de sentrumsnære havneområdene i byen. For kulturlivet er det en mager trøst at også andre områder er forsømt.


På forsiden nå