Kronikk

Kappløpet om å gå først på månen

Lørdag 20. juli er det 50 år siden den første bemannede månelanding fant sted. Hvordan ble dette mulig?

Astronaut Buzz Aldrin spaserer på månen etter at Apollo 11 vant kappløpet mot russerne om å gå først på månen. Kronikkforfatteren skriver at Russland lenge lå foran USA i romkappløpet.   Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.


Straks før 2. verdenskrigs
slutt overga den tyske rakettingeniøren von Braun og nesten hele hans toppsjikt av forskere seg til vestmaktene. De hadde konstruert verdens første «store» rakett V2. Deretter ble de med raketter og dokumentasjon sendt til USA hvor de ble satt til å videreutvikle V2. Sovjetunionen fikk også tak i noen V2 raketter og tyske raketteksperter, men der starta man konstruksjon av en interkontinental rakett under ledelse av sin egen Korolev.

LES OGSÅ: Houston vi har ikke et problem

I 1957 var raketten ferdig, og 4. oktober skjøt de opp den første satellitten Sputnik. Det øverste trinnet gikk også inn i jordbanen, og det var så stort at man kunne se det over nesten hele verden. Sputnik vakte stor harme i USA, der man anså seg å være verdensledende på nettopp teknologi.

Og for mange gjorde det vreden større da man fikk vite at USA faktisk kunne ha vært først. Den 20. september 1956 var von Braun og hans medarbeidere klare for en første test av en fire-trinns rakett der det første trinnet var en videreutvikling av V2. Men man fikk streng ordre fra Pentagon om ikke å fylle øverste trinn med drivstoff, slik at dette ikke ble satt inn i en bane rundt jorda ved et «uhell».

Karstein Lomundal 

Det var liten entusiasme over at den første satellitten skulle skytes opp av tyske ingeniører med en modifisert utgave av V2. I stedet gikk oppdraget til den amerikanske marinen som fikk oppsyn for utvikling av den sivile Vanguard. Så den 3. november 1957 skjøt Sovjet opp Sputnik 2 som også hadde med hunden Laika om bord.

LES OGSÅ: 50 år siden månelandingen – men sendingen fra NRK er slettet

Men nå følte amerikanerne at nok var nok, og von Braun fikk sitt etterlengtede klarsignal. Den 7. desember 1957 hadde man klart å gjøre ferdig den første Vanguard for oppskyting. Det var direkte TV-overføring, og så endte det hele med en gedigen eksplosjon på oppskytningsrampen. Kreml sendte kondolanser til president Eisenhower. Men 31. januar 1958 klarte von Braun og hans gruppe å skyte opp den første amerikanske satellitten.

Den politiske propagandaen satte likhetstegn mellom teknologiske framskritt og ideologisk overlegenhet. Og utforskningen av verdensrommet ble straks betraktet som en arena der man kunne konkurrere om politisk overmakt gjennom teknologiske fortrinn. Denne kappestriden drev utviklinga av romfarten med forbløffende fart, men kostet også liv for begge sider.

Det ble tidlig klart at månen var målet, og stort sett alltid var Sovjet først. De var først med å treffe månen 13. september 1959 med Luna 2, og 7. oktober 1959 klarte Luna 3 å svinge rundt månen og tok de første bilder av dens usynlige «bakside».

LES OGSÅ: NASA åpner romstasjon for turister i 2020

På denne tida hadde USA under ledelse av von Braun en gigantisk rakett under utvikling som senere fikk betegnelsen Saturn V. I Sovjet ble det bestemt at de skulle utvikle en tilsvarende rakett N1 til sin bemannede månelanding. Den ble tyngre enn Saturn V, men på grunn av at den ikke var så teknisk avansert kunne den ikke sende riktig like tunge romskip til månen.

Korolev henvendte seg til Sovjets fremste rakettmotorkonstruktør, Glushko. Men da oppsto det total uenighet om hva for type rakettmotorer som skulle anvendes, og det slutta med at Korolev valgte et annet konstruksjonsbyrå med langt mindre kompetanse for å konstruere rakettmotorene.

Med Gagarin ble også Sovjet først med å sende et mennesket i bane rundt jorda 12. april 1961. Som en konsekvens av blant annet dette holdt president Kennedy en tale 25. mai 1961, hvor han satte som mål for USA å landsette et menneske på månen før utgangen av 1969.

Kappløpet fortsatte, og 3. februar 1966 gjennomførte Korolevs konstruksjonsbyrå den første myklandingen på månen med Luna 9, som overførte de første bildene fra månens overflate. Men Korolev døde 14. januar 1966, og hans etterfølger klarte aldri å erstatte han. Neste steg var en ferd rundt Månen.

Den ubemannede sovjetiske Zond 5 rundet månen 17. september 1968, og hadde blant annet med seg to skilpadder som overlevde ferden. Til dette kunne man anvende en mindre rakett enn N1. Og 14. november rundet også Zond 6 månen. Men ved tilbakekomsten krasjet den, og om det hadde vært kosmonauter ombord ville de ikke ha overlevd.

LES OGSÅ: Amazons Jeff Bezos lanserer månelandingsfartøy

Det første mennesket som svevde fritt utenfor sitt romskip i 1965, Leonov, trente for neste ferd med Zond som altså skulle bemannes. Planen var at han sammen med Makarov skulle ta turen rundt månen. Kosmonautene forsøkte å overtale ledelsen til å la neste ferd bli bemannet. Men på grunn av krasjlandingen ble denne ferden først utsatt, og så etter Apollo 8 helt avlyst.

I vest kjente man ikke til detaljer, så det ble bestemt at Apollo 8 med tre astronauter skulle settes inn i bane rundt månen, hvilket skjedde 24. desember 1968. Og 16. juli 1969 ble Apollo 11 sendt opp for månelanding. Men tre dager tidligere ble ubemannede Luna 15 skutt opp med mål å lande på månen og hente måneprøver, for så å returnere til jorda straks før de amerikanske astronautene kom tilbake. Men Luna 15 endte med å krasje på månen.

I 1974 ble Glushko utnevnt til sjef av det sovjetiske romprogrammet. Til da hadde fire forsøk på å skyte opp N1 vært mislykket, men en femte og omkonstruert N1 sto da ferdig til å skytes opp. Glushko hatet dette prosjektet, og beordret raketten øyeblikkelig demontert. Alt skulle skrotes, også all dokumentasjon. De amerikanske og sovjetiske måneprogrammene kosta henholdsvis 25 og 12 milliarder 1969-dollar, men da hadde ingen russere og 12 amerikanere gått på månens overflate. Da kappløpet var avgjort, forsvant interessen, og siden 1972 har ingen vært der.

USAs Saturn V og Sovjetunionens N1 vist i samme skala. 

USAs Saturn V og Sovjetunionens N1 vist i samme skala. 

På forsiden nå