Bomdrama i regjeringa: Hvem feiger ut først?

Frp og Venstre fremstår som rånere som kappkjører mot stupet. Den som gir seg først, taper. Om ingen gir seg, krasjer regjeringa.

Siv Jensen (Frp) og Trine Skei Grande (V) sto på samme side i partilederdebatten i Arendal, men i bompengespørsmålet står de mot hverandre. Situasjonen i regjeringa framstår som kaotisk, og det bare tre uker før valget.  Foto: Håkon Mosvold Larsen

Saken oppdateres.

«The game of chicken» - udødeliggjort av James Dean i filmen «Rotløs ungdom» – har via filmlerretet blitt en del av moderne spillteori. Bilføreren som viker først, taper. Den som holder ut lengst, vinner. Men spillet avhenger av at noen viker. Hvis ingen tar foten vekk fra gassen, kan begge kjøre utfor stupet.

I bompengestriden er det flertallsregjeringa som lever farlig.

Stemninga har vært anspent siden juni. Etter at nykommeren Folkeaksjonen nei til mer bompenger stjal Frp-velgere flere steder i landet, la Frps landsstyre seks krav på bordet.

Kravene ble kontant avvist av resten av regjeringa. Samtidig skapte Frp en dynamikk der det framsto som om de måtte få «noe» om ikke regjeringa skulle rakne. På grasrota sa mange rett ut at mangel på gjennomslag ville sende Frp ut av regjering. Sentrale politikere åpnet for det samme.

Men ingen trodde det kom til å skje før valget. Nå er det vanskelig å vite hva vi skal tro.

Søndag varslet nemlig Fremskrittspartiets ledelse at landsstyret hadde godtatt en skisse til løsning. Problemet var bare at Venstre vendte tommelen ned. Det hadde de gjort allerede fredag, da sentralstyret snakket sammen på telefon.

Vel vitende om dette sier altså Fremskrittspartiets landsstyre ja. Ikke bare det, de sier at de ikke har noe mer å gå på. Videre forhandlinger er uaktuelt.

Skissen er ikke lagt fram for offentligheten, men partiene har sørget for at det meste likevel har lekket ut. Ifølge NRK er prislappen 21 milliarder kroner over ti år. I korte trekk blar staten opp med milliarder som går både til bompengekutt og nye kollektivinvesteringer. I tillegg skal lokale myndigheter få en egenandel på 20 prosent i byvekstpakkene.

Frp-kilder hevder de ikke forstår hvordan Venstre kan si nei til nye, statlige milliarder til kollektivtrafikk. Er det virkelig så vanskelig for dem å unne bilistene litt lavere takster i bommen?

I Venstre ser virkeligheten annerledes ut. De mener biltrafikken vil øke dersom det blir billigere å kjøre i norske storbyer. Om det skjer, brytes et sentralt mål i regjeringsplattformen om at «all vekst i persontrafikken i byene skal tas av kollektivtransport, sykkel og gange.» Sentrale kilder i Venstre sier det er uaktuelt for dem å gå med på endringer som bryter med nullvekstmålet.

For Frp er ikke de eneste som blør velgere for tiden. Det gjør også Venstre. Miljøpartiet de grønne stikker av med klimavelgerne. Tre uker før valget kan ikke Venstre risikere å fremstå som om de har gitt Frp en seier på klimaets og byluftens bekostning. Dette er ikke som andre forhandlinger, der Venstre kan ha klare seire på ett felt og Frp på et annet. Bompengestriden er et nullsumspill.

Venstre vil ikke vike.

I midten sitter Høyre. Som vanlig. Den berømte skissen er egentlig et løsningsforslag Høyre jobbet fram, så det er ingen tvil om at de synes den er god. Statsminister Erna Solberg har flere ganger sagt at bompengetrykket er for høyt.

Samtidig avviser regjeringssjefen at forhandlingene er over. Til NRK søndag sa hun at ingen kan «stille ultimatumer for saker, vi må rett og slett snakke sammen». Hun vil ha partene tilbake til forhandlingsbordet.

Men Frp vil ikke. De sier at de ikke har noe mer å gi. Hva om Venstre ikke gir seg? Da må Erna velge, svarer Frp. Oss eller dem.

Siv Jensen vil ikke vike.

Frp-lederen er i likhet med Venstre-sjefen hardt presset av sine egne.

I «Rotløs ungdom» ender kyllingleken med at James Deans’ motspiller hekter jakkeermet i bildøra og kjører utfor stupet. Bilen eksploderer.

Om flertallsregjeringa går opp i flammer er for tidlig å si. Hvis Erna Solberg skal lykkes i å holde den samlet, må hun få én eller begge til å vike, uten at det ser ut som om det er det de gjør.

Statsministerens jobb hadde vært mye enklere om regjeringskollegene hadde like god kontroll på eget parti som det hun selv har. I stedet må hun forholde seg til to partiledere som er livredde for å bli kalt kylling.

LES FLERE KOMMENTARER FRA SIV SANDVIK HER


På forsiden nå