Vil Erna egentlig lande på månen?

Jordkloden har lite tid på seg. Millioner av klimaengasjert ungdom har det travelt. Teknologimiljøene og forskerne har det travelt. Men regjeringen har god tid, ser det ut til.

CO2-utslipp fra kullkraftverk, oljevirksomhet og annen industri vil fortsette i mange år, dersom vi ikke får på plass karbonfangst og lagring. Regjeringen skynder seg for sakte, skriver kommentator Harry Tiller.   Foto: J. David Ake

Saken oppdateres.

Denne uka kom statsbudsjettet for 2020. De som hadde håp om at regjeringen nå brettet opp ermene og gikk «all in» for å få på plass fullskala anlegg som fanger og lagrer klimagassen CO2, har grunn til å være skuffet. Heller ikke neste år kommer en slik avklaring. Og trolig ikke året etter det igjen heller. Har ikke regjeringen sett på kalenderen? Det er ikke er lenge til 2030.

Du trodde kanskje at karbonfangst og lagring ble lagt bort en gang for alle da Jens Stoltenbergs månelanding – CO2-renseanlegget på Mongstad – ble lagt ned i 2013? Kostnadene ble for høye og usikkerhetene for store. Men i stedet for å prøve å gjennomføre den gigantiske månelandingen, ble det jobbet i det stille med mindre prosjekter. Målet i 2013 var å få opp et annet fullskala CO2-renseanlegg i 2020.

I dag jobbes det med CO2-rensing to steder i landet, ved Norcems sementfabrikk i Brevik og på Fortums energigjenvinningsanlegg på Klemetsrud i Oslo. Målet, sagt med enkle ord, er å fange CO2 som ellers ville blitt sluppet ut, transportere den ut i Nordsjøen og skyte den ned i et hull langt under havbunnen. Der skal den lagres for all ettertid og på den måten ikke spres ut i jordas kretsløp og skape global oppvarming.

LES OGSÅ: Equinor inngår avtaler om lagring av CO2 under havbunnen

Neste år skal regjeringen bruke 225 millioner til videreføring av arbeidet med karbonfangst og lagring (CCS). Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) mener det er tilstrekkelig til å framdrift i planleggingen av prosjektet i 2020. Det er selvsagt fint å holde fremdrift, men det må da være på tide å tråkke til snart?

50 av de 225 millionene skal brukes til videre arbeid ved prosjektene i Brevik og på Klemetsrud i Oslo. Resten av de 225 millionene er statens andel for å bore et hull ute i Nordsjøen for å lagre gassen. Her er det plass til store menger gass. Norge kan, om vi satser, bli en verdensledende aktør for lagring av CO2. Det skal altså jobbes med våre planer for karbonfangst også neste år, men det er for lite og for tregt. Teknologene, forskerne og industrien har ventet lenge på at en investeringsbeslutning skulle komme på dette budsjettet, det gjorde det ikke.

Det betyr at den skyves ut i tid, kanskje i 2021, men trolig vil regjeringen vente til 2022 med å avklare om det kommer penger til å sette igang for fullt. En slik uthaling skaper tvil om Erna Solberg og co. egentlig er villig til å sette alle kluter til for å sette norsk industri i førersetet på bussen som skal ta oss til en grønnere verden. Uten tempo på denne saken risikerer vi at togene går fra oss og at andre land tar lederrollen på et karbonprosjekt som oljelandet Norge har gode forutsetninger for å lede an i.

LES OGSÅ: Åtte av ti vil ha sterkere klimatiltak lokalt

Lagring av gass på havbunnen kan vi, det har vi gjort i forbindelse med oljevirksomhet i flere år. Det er fortsatt mye uløste på den teknologisk siden. Det er også utfordringer med å finne metoder som er kostnadseffektive og mulig å overføre til andre deler av industrien. Derfor trenger vi nå en regjering som pusher på, ikke bremser.

Et land som har tjent seg rikt på oljen må også kjenne et ansvar for å finne effektive løsninger for å stappe klimagassen tilbake i borehullene den kom opp fra. I Granavolden-erklæringen sier regjeringen at den vil bidra til å utvikle teknologi for fangst, transport og lagring av CO2. De skal ha ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO2-håndteringsanlegg i Norge, gitt at dette gir teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv. Den beste måten å få til dette på er å pushe forskningen i riktig retning og holde tempoet oppe og ikke så tvil om hvorvidt ambisjonene står ved lag. Det gjenstår fortsatt en del før metodene er ferdige og effektive nok. Nettopp derfor er dette tiden for å sende tydelige signaler om at Norge står på for å fikse jobben.

I fremtiden skal vi omstille oss fra fossile energikilder til fornybare. Men slik omstilling vil ta tid. I mellomtiden trenger verden energi fra dagens kilder. Det vil enda gå mange år før den siste oljen er pumpet opp fra havbunnen og det siste kullkraftverket er stengt. Oljenæringa er en versting når det gjelder klimagassutslipp, men de er ikke alene. Deler av industrien på land slipper også ut CO2 i stor skala. I Trondheim er for eksempel søppelforbrenningsanlegget på Heimdal det aller største utslippspunktet av CO2.

Både oljebransjen og industrien trenger nye teknologiske løsninger som reduserer klimaavtrykket. Karbonfangst og lagring er avgjørende for å nå målene. Europakommisjonen har sagt at karbonfangst er en av de sju innsatsområdene som må på plass for å nå målet om et klimanøytralt Europa i 2050. FNs klimapanel er krystallklar på at karbonfangst og lagring er helt avgjørende om vi skal nå 1,5-gradersmålet.

Den norske månelandingen er mulig, men kommer ikke uten engasjerte politikere som blar opp penger for en slik ferd.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER

På forsiden nå