Koronakrisen er som å gjenoppleve Tsjernobyl

Tomme gater og fulle sykehus. Byen Pripyat lå øde, mens pasientene lå tett på sykehus i nærheten. Korona-påsken brakte minnene tilbake til atomkatastrofen i Tsjernobyl i 1986.

  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Brannene herjer igjen utenfor Tsjernobyl, atomkraftverket i Ukraina som skapte frykt i en hel verden etter ulykken for 34 år siden. Faren for at den ødelagt atomreaktoren på nytt skal lekke radioaktivt cesium, er likevel liten. For de fleste bringer det bare frem fjerne minner – ja, mange har kanskje glemt hvordan ulykken preget oss. De fleste lærte seg et nytt ord i 1986: Becquerel, målenheten for radioaktivt stoff. For Midt-Norge betydde det nedfôring av sau og reinsdyr og advarsel mot å plukke sopp og bær i enkelte områder. For meg kom minnene fra reportasjeturen i 2006 tilbake. Reisen til Tsjernobyl fikk meg til å tenke på dagens koronakrise. Vi var helt uforberedt, vi kunne reagerte raskere og vi hadde for dårlig beredskap. Vi hadde visst ikke lært noe av Tsjernobyl.

LES OGSÅ: En ukes kamp mot flammene - har fått kontroll

Turen gjennom øde skogslandskap i Ukraina. Ulykken hadde satt sitt preg på landskapet og menneskene. Atomreaktoren var fortsatt godt bevoktet 20 år etter katastrofen som tok mange liv, og der folk i generasjoner seinere er preget både psykisk og fysisk av eksplosjonen i reaktor 4 ved Tsjernobyl kjernekraftverk. Vi sto noen hundre meter unna den ødelagte reaktoren, det ble først flere år seinere bygd en sarkofag over anlegget som fortsatt lekket radioaktivt utslipp. Det gigantiske lokket til mange milliarder kroner står der som et monument over et lederskap som gamblet med menneskeliv og natur. De hadde visst ikke lært noe.

Det var likevel ikke reaktoren som gjorde størst inntrykk. For noen kilometer unna lå byen Pripyat, som engang huset 60 000 høyt utdannede innbyggere som blant annet jobbet ved Tsjernobyl. Naturen hadde tatt over byen, trær vokste gjennom etasjene i blokkene, leilighetene var tomme. På skolen var det bare forlatte skolepulter og gassmasker tilbake. Vinduer var knust, malingen flasset av veggene og i fornøyelsesparken sto pariserhjulet som et rusten minne om en moderne by. Utenfor byen lå en klynge hus og små gårder. Der bodde mange eldre bønder før ulykken. De ble tvangsflyttet til storbyer i nærheten. Men noen år seinere flyttet de tilbake. De skulle uansett dø snart. Og de ville dø hjemme. De bød på heimbrent og epler fra egen hage. Vi takket motvillig, men høflig ja. De hadde visst lært, men de hørte ikke etter.

På sykehusene i regionen rundt og i Kiev lå eldre, særlig menn, som var utsatt for stråling, fortsatt til behandling. Skolene i området rundt hadde elever med skader på skjoldbruskkjertelen. Helsevesenet var ikke forberedt på en slik katastrofe, heller ikke myndighetene da ulykken rammet Ukraina, men også Hviterussland og Russland. Tvert imot holdt de russiske myndighetene ulykken hemmelig en god stund. Det bidro til at mange unnlot å flytte eller ta forholdsregler. 1. mai-feiringen gikk som planlagt. Folk som ble satt inn i slukkearbeidet uten tilstrekkelig beskyttelsesutstyr, ble alle eksponert for stråling. Felles for alle berørte var likevel en stor bekymring for barnas helse og fremtid. De psykososiale konsekvensene som stress, uro og angst var mer omfattende enn det som først ble antatt. De hadde visst lært noe, men de tok ikke konsekvensene.

LES OGSÅ: Katastrofeturisme blomstrer: Tsjernobyl er blitt god butikk

Når jeg ser tilbake på ulykken, og vi står midt i en egen krise, tenker jeg at det kanskje er noen likhetspunkter. Nå som den gang ble verden utsatt for en katastrofe langt unna egne landegrenser. I et land som ikke var forberedt på en ulykke til tross for at de hadde et livsfarlig anlegg i drift. De hadde åpenbart ingen planer som kunne takle en krisesituasjon som plutselig oppsto, verken for å avverge eller begrense ulykken, informere og evakuere befolkningen, eller pleie alle de som trengte helsehjelp. For de fleste var becquerel like fremmed som korona er for oss. Også norsk kompetanse på stråling var bygget ned før Tsjernobyl, og det var stor usikkerhet om hvilke sikkerhetstiltak som burde settes inn. Tsjernobyl-ulykken førte derfor til en styrking av den nasjonale atomberedskapen i Norge. Vi hadde visst lært noe, men så ble det glemt.

LES OGSÅ: Ikke glem Tsjernobyl!

Glemt ble Tsjernobyl flere år seinere. Før TV-serien «Chernobyl» kom i fjor, og nå som Tsjernobyl igjen er i nyhetsbildet med brannene. Tsjernobyl-katastrofen fikk konsekvenser både i synet på atomkraft og sikkerheten ved atomanlegg. Vi kommer også til å evaluere koronakrisen og hvordan Norge og verden var forberedt og har håndtert den underveis. Vi kommer til å lære, og vi kommer til å bli bedre forberedt. Det er likevel grunn til å frykte at vi igjen vil glemme.

20 år etter Tsjernobyl-katastrofen i 2006 hadde sykehusene i Ukraina mange pasienter som slet med seinskader etter atomulykken. 
        
            (Foto: Rune Petter Ness)

20 år etter Tsjernobyl-katastrofen i 2006 hadde sykehusene i Ukraina mange pasienter som slet med seinskader etter atomulykken.  Foto: Rune Petter Ness

På forsiden nå