Ny spiker i kista for regionreformen

Regionreformen ligner mer og mer på fabelen om fjellet som fødte ei mus. Heller ikke kulturpolitikk er fylkene betrodd å håndtere.

Saken oppdateres.

Det manglet ikke på politiske visjoner da strategene bak fylkessammenslåingen la fram planene for nye Trøndelag. Et samlet Trøndelag ville bli en sterkere og mektigere region. Folkestyret i det nye storfylket ville bli vitalisert med store oppgaver og mer myndighet.

Spør du disse strategene i dag om hvordan de synes måloppnåelsen har vært, vil du trolig få se en del flakkende blikk. Den trønderske samlingen, samt den nasjonale regionreformen som resulterte i at 19 fylker ble til 11, har ikke stått i stil til innsalget. Reformen skulle gi oss mer «robuste» regioner, som ville gjøre det mulig å desentralisere makt og midler fra stat til fylke. Kritiske røster mot tvangssammenslåinger både i nord og i sør ville stilne den dagen den nye oppgavefordelingen var klar, ble det hevdet fra regjeringshold.

Det holdt ikke helt stikk. Da regjeringen presenterte oppgavemeldingen høsten 2018, var det lite igjen av vyene om å overføre nær 5000 statlige arbeidsplasser og 23,5 milliarder budsjettkroner til fylkene, slik regjeringens eget ekspertutvalg opprinnelig hadde foreslått. Lista over oppgaver som til slutt ble overført er riktignok lang, men består av mange små og uforpliktende punkter. I hovedsak har fylkene fått utvidet ansvar innenfor kompetanse, integrering, næringsutvikling og samferdsel, men langt fra i den grad som ekspertutvalget foreslo.

Samtidig som regjeringen la fram oppgavemeldingen, ble det understreket at flere oppgaver ville komme. Blant annet var fylkene påtenkt et større ansvar for kulturpolitikken ved at finansieringen av de store kulturinstitusjonene skulle endres fra 70 prosent statlige midler og 30 prosent fylkeskommunale, til det motsatte.

Også denne planen havarerte. Etter massive protester fra en kultursektor som frykter for at midlene ville forsvinne i et sluk av ferjebilletter, videregående skoler og tannhelsetjenester i fylkeskommunene, har kulturminister Abid Raja skrotet forslaget. For kulturlivet kan det isolert sett være en fornuftig løsning, men for regionreformen som sådan er det nok en fallitt. Hvis fylkeskommunen heller ikke kan betros ansvaret for kulturpolitikk, aktualiserer det spørsmålet om hva som egentlig er poenget med reformen.

Regionreformen var et kompromiss mellom to partier (KrF og Venstre) som ønsket å styrke det regionale folkevalgte nivået og to partier (Høyre og Frp) som strengt tatt ville kvitte seg med fylkeskommunene. Resultatet ble et uekte barn som egentlig ingen vedkjenner seg fullt ut. Den omforente løsningen ble å redusere antallet fylker så mye at Høyre og Frp kunne leve med sluttsummen. Troms og Finnmark ble tvangssammenslått mot sterke protester, og rundt Oslo ble et restopplag av fylker (Østfold, Akershus og Buskerud) rasket sammen til Viken.

Når det viser seg så vanskelig å sjøsette nye meningsfulle oppgaver for fylkene, gir det vann på mølla for de kreftene som vil torpedere regjeringens regionreform. Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet har på ulike vis tatt til orde for å avlyse hele eller deler av reformen. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har vært den tydeligste kritikeren, og karakteriserer reformen som «den dyreste og dårligste i manns minne». Etter at kulturpolitikken også forsvant ut av kabalen, er det bare et tomt skall igjen av regionreformen, sier han til NTB.

Samtidig er det skjøre kompromisset mellom de borgerlige partiene blitt ytterligere svekket av at Frp gikk ut av regjering. Partiets kommunalpolitiske talsperson Helge André Njåstad noterer seg at det nå «står veldig lite igjen». Han synes det er interessant at Venstre og KrF med tilbaketoget for kulturansvar vraker sin egen reform. Slik snakker en politiker som ikke lenger føler seg forpliktet av et forlik partiet inngikk som regjeringsparti.

Frps primære mål er å avskaffe fylkeskommunene. Hvordan partiet stiller seg til å reversere fylkessammenslåinger, er vanskelig å forutsi. Likevel kan en trygt si at jo færre oppgaver som overføres til fylkene, desto farligere lever regionreformen. Det er alltid lettere å avlive noe som allerede er halvdødt enn noe som er sprell levende.


På forsiden nå