Dette er ingenting å gå til kulturkrig for, Erna

Egentlig kunne jeg ikke gitt mer blaffen i om statsrådene går med bærekraftsnål eller ikke. Men den lille irritasjonen jeg kjenner i ryggmargen, gjør at jeg likevel skriver denne teksten.

Oslo 20180619. FNs generalsekretær António Guterres og statsminister Erna Solberg med bærekraftsballen etter åpningen av en utstilling og globale bærekraftsmål på Nobels Fredssenter i Oslo tirsdag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix  Foto: Heiko Junge/Skjermdump fra Facebook

Saken oppdateres.

På Twitter, Facebook og i sosiale medier har det i de siste ukene jevnlig blitt ført en debatt rundt jakkenålen som regjeringens medlemmer har på antrekkene sine. Bakgrunnen for at denne debatten har oppstått er at Erna Solberg leder FNs pådrivergruppe for bærekraftmålene. Statsrådene i hennes regjering har stort sett vist støtte til sin leder ved å ha denne på jakkeslaget, (naturligvis) også nå midt i det mange som er en nasjonal krise.

Politikere som Christian Tybring-Gjedde og Jon Helgheim har vært sterkt kritisk til bruken av denne nålen, kritikken har også blitt ytret fra Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Spørsmålet kritikerne stiller seg er: «Er ikke det norske flagget bra nok?». For mange av oss blir dette en karikert og oppkonstruert debatt, denne debatten oppstår ikke i et vakuum, den oppstår i en større internasjonal sammenheng.

LES OGSÅ: Avtroppende Frp-profil: Jeg skulle gjerne stemt Høyre

  Foto: Skjermdump fra Jon Helgheims Facebook-side

Da jeg var 18 år gammel og betydelig mer konservativ enn hva jeg er i dag, kastet jeg meg over boken Culture Warrior av den politiske kommentatoren Bill O’Reilly som den gang ledet det mest populære talkshowet på tv-kanalen Fox News. O’Reilly skriver i denne boken om hvordan det i hans, og høyresidens øyne foregår en kontinuerlig kulturkrig; en kulturkrig der kristne, nasjonale og konservative verdier er satt under press av den sekulære venstresiden. Det politiske bildet O’Reilly maler viser godt hvordan det amerikanske politiske systemet endret seg med en mer ideologisk ren konservativ høyreside og en stadig mer liberal venstreside.

Forfatteren Jonathan Haidt lanserer i boken the Righteous Mind teorien om at konservative ser på moral på en annen måte enn de liberale. De liberale ser på moral i aksen rettferdighet-urettferdighet. Derfor blir ofte den liberale karikaturen av de konservative som noen som er hjerteløse. De konservative har en akse de liberale ikke har: Svik mot gruppen. Dette synet på moral forklarer godt hvorfor det er så stor moral indignasjon knyttet til IS-kvinne-saken, Mullah Krekar og i utvidet forstand manglende flagg som jakkemerke.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Dersom man får et offentlig ordskifte som dreies mot kulturelle skillelinjer, er det bare et parti som vil stå igjen med taperstempel: Høyre. Høyre er et parti som rammer alle slags varianter av den konservative legningen fra den liberale til den mer sosialkonservative enden av skalaen. Grunnen til at disse sakene får oppmerksomhet er fordi de engasjerer. Fritt etter Ibsen kan man si at et Høyre som fremstår som en del av den forbannede kompakte liberale majoriteten, vil havne i skvis mellom partiet Venstre og venstresiden på den ene siden - og Senterpartiet og Frp på den andre.

LES MER AV MATS RAMO: Det er parodisk at bystyret skal erklære klimakrise

Valgkampstrategene Karl Rove og Lee Atwater brukte ofte det som de kalte for wedge-saker i valgkampene sine. En wedge er en sak som for de aller fleste har minimal betydning, men som betyr enormt mye for dem saken angår. I Norge kan man peke på kontantstøtten, ostetollen og campingvognavgiften som slike små saker som har fått mye oppmerksomhet. For de respektive motpolene vil alle spørsmål i innvandringsdebatten også falle inn under denne kategorien.

Hvis det nå sparkes igang et ordskifte som bærer preg av kulturkrig, så vil man se et plaget Høyre som uansett hva de gjør, risikerer å støte noen fra seg.

LES OGSÅ: Koronakrisen viser at vi trenger et byråd mer nå enn noen gang

Egentlig kunne jeg ikke gitt mer blaffen i om statsrådene går med bærekraftsnål eller ikke. Men den lille irritasjonen jeg kjenner i ryggmargen, gjør at jeg likevel skriver denne teksten. For Høyres del så er det kanskje greit å legge debatten rolig bort, uten noe mer dikkedarer. En kulturkrig vil de bare tape på. Høyresiden har alt å tjene på at man får et Frp på offensiven til neste valg som kan spise av motstanderne, men ingen tjener på at hestene bites når den krybben er tom.

Mats Ramo er gjestespaltist i Adresseavisen. Han er tidligere Frp-politiker i bystyret i Trondheim, og til daglig jobber han som lærer i Trondheims-skolen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

På forsiden nå