Tre store koronaplager og fire forsøk på å holde ut

Jeg trodde jeg var en tøffing. Men jeg tåler dårlig å sitte inne, helt alene, hele dagen ved en skjerm.

Et typisk, anonymt hjemmekontor i disse tider. Kontoret tilhører ikke Adresseavisens kommentator. Han ser ikke på fotball i arbeidstida.  Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Jeg er en godt voksen mann og har vært ute en vinterdag før. Har opplevd litt av hvert, både i jobben og privat. Det som skjer nå, er likevel noe helt nytt, og jeg begynner å bli sliten i hodet. Det røyner på.

- Ikke klag, vil nok noen si – og det har de jo rett i. For mange har det mye verre enn meg. Over 400 000 nordmenn er permitterte eller arbeidsledige. Mange er usikre på framtida, om de klarer å betale regningene utover sommeren.

Mange barn har det vondt når de går hjemme sammen med foreldre som ikke gir dem god nok omsorg. Noen barn blir rett og slett mishandlet. Mange familier sliter når de går oppå hverandre dagen lang, og det er fare for at flere enn vanlig blir utsatt for vold når situasjonen er så unormal.

Mange er ensomme, mange sliter med psykiske problemer. For ikke å snakke om hvordan koronakrisen påvirker folk i andre land.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Neste gang skal jeg gå fem ganger rundt huset før jeg raser på Facebook

Selv klarer jeg meg fint. Jeg er i jobb, jeg er engasjert i jobben min, og jeg har folk som står meg nær som jeg har god kontakt med. Nei, jeg har ingen grunn til å klage.

Men folk er forskjellige – og noen tåler den nye tilværelsen dårligere enn andre. Derfor er jeg glad for at jeg skimter en mer vanlig hverdag i det fjerne. Etter at regjeringen torsdag la til rette for å gradvis åpne landet, er lyset i enden av tunnelen kommet mye nærmere.

LES OGSÅ: Gjorde seg klar til skolestart mens pressekonferansen pågikk

  Foto: Tegning: Karl Gundersen

Erna, Bent og co. trykket hardt på bremsen 12. mars og innførte enda strengere begrensninger på folks liv enn helsemyndighetene anbefalte. Det har gått veldig bra så langt, men vi har betalt en høy pris. Norge har i dag mange flere arbeidsledige enn Sverige, ut fra folketallet. Så får vi se om noen måneder om ekspertene har rett i at det vil endre seg.

Jeg som ikke en gang har noe å klage over, får i hvert fall større og større problemer med unntakstilstanden. Jeg trodde jeg var litt som Baloo i «Jungelboken»: «Ta livet som det faller seg.» Men nei, jeg trenger tydeligvis rutiner og rammer. Antakelig er det flere som har det som meg. Derfor forteller jeg om det. Det er særlig tre problemer jeg sliter med.

Det første problemet er at jeg blir sittende ved en skjerm dagen lang. Hodet blir pepret med nedslående nyheter og utallige digitale beskjeder. Jeg prøver å skrive, men det plinger i telefonen og PC-en hele tida. Det er Teams, Workplace, Work Chat, e-post og alt mulig, og jeg vil gjerne følge med og svare.

Men jeg liker bedre å snakke med folk enn å taste med dem. Kanskje det er alderen. Etter en slik dag er i hvert fall overskuddet borte. Hjemmekontor er mye mer slitsomt enn en topptur i fjellet. Dørstokkmila blir lengre enn noen gang, og det er fristende å skrinlegge turen i marka etter jobb. Hva vil unntakstilstanden bety for folkehelsa?

LES OGSÅ: Norske treningssentre er stengt. I Sverige og Finland er de åpne

Det andre problemet er at haugevis av folk er begeistra for den digitaliseringen koronakrisen vil føre til. De jubler over direktesendte konserter som de slipper å gå ut av døra for å oppleve. Jeg syntes også det var stas i starten, å se en konsert på skjermen og taste med andre. Nå er jeg lei. Jeg vil stå helt framme ved scenekanten, tett i tett i folkehavet og se hvordan andre reagerer på musikken. Se smilene og begeistringen spre seg rundt med. Være en del av et fellesskap, Hva er det som er så fint med å oppleve ting helt alene, ved skjermen?

Det tredje problemet er at mange ser ut til å takle den isolerte tilværelsen helt fint. Mange er glade for at vi lærer oss å leve på en annen måte. Mer avslappet, mindre forbruk, mindre utslipp, mer klimavennlig. Fint det, men mitt eget klimaavtrykk har alltid vært beskjedent. En mer klimavennlig livsstil er da fullt mulig, uten at vi må sitte alene ved en skjerm hele dagen?

Mens jeg skriver dette, tenker jeg på noe far min sa på slutten av livet, da jeg kjørte ham til sykehuset der han skulle gjennom en tøff kreftoperasjon: «Når det virkelig røyner på, tåler jeg mye». Han tålte operasjonen og overlevde. Selv tåler jeg dårlig å sitte hjemme alene ved skjermen i noen uker. Pinlig.

Men jeg klarer meg, kanskje fordi jeg har funnet fram til fire måter å takle det på. Eller kanskje jeg skal kalle det fire forsøk på å holde ut, for jeg klarer det ikke alltid.

Første forsøk: Jeg leser Knut Hamsun og børster støv av gitaren. Slår an en gammel favorittakkord, A-moll 7. Moll passer best nå for tida, og gjerne med en septim, så akkorden får en blå vri.

Andre forsøk på å holde ut: Jeg har begynt å skjerme meg. Jeg følger ikke lenger så nøye med på alle nyheter. Etter lang erfaring vet jeg dessuten at mediene er opptatt av dramatikk. De dårlige nyhetene er som regel mer oppsiktsvekkende enn de gode. Antallet som er smittet av koronaviruset, er mer interessant enn tallet på friskmeldte.

LES OGSÅ: Ingen er smittet, ordførere ber om full åpning av skolene

Tredje forsøk på å holde ut: Jeg leter etter fakta som gir et nyansert bilde. Få har for eksempel lagt merke til noe Folkehelseinstituttet (FHI) fortalte for et par dager siden: De mener omtrent ni av ti som er blitt smittet siden viruset spredte seg i Norge, nå er friske. De er ikke lenger smittsomme. Drøyt 500 har vært smittet i Trøndelag. Hvis FHI har rett, er bare rundt 50 av dem smittet i dag.

Ja, jeg vet det kan være mørketall. Men vi mediefolk kan jo huske at i én av tre trønderske kommuner er ingen smittet. Røros og Frøya, for eksempel. I mange kommuner der de har hatt bare noen få med smitte, er nok tallet også null i dag. Og fredag var fortsatt bare én person innlagt med covid-19 i Trøndelag.

Fjerde forsøk på å holde ut: Jeg møter folk. Jeg har vært på puben med en kompis og drukket kaffe med kolleger. Ansikt til ansikt. Jeg har til og med vært på konsert med femti personer i salen. Tenk det. Jeg går og sykler gatelangs og har begynt å slå av en prat med kjentfolk i stedet for bare å si hei i forbifarten.

Jo da. De fire forsøkene fungerer ofte. Men jeg er fortsatt ikke i nærheten av Baloo.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå