Ja vi elsker, alle sammen

Ny dugnad: 17. mai skal vi synge nasjonalsangen i kor. Men visste du at den handler om skam og svik, og at kvinner knapt nok er nevnt?

Saken oppdateres.

Allsang av nasjonalsangen er lansert som et slags høydepunkt under den rareste nasjonaldagen i manns minne. På grunn av et virus fra fjerne strøk blir det ingen barnetog, selve symbolet på den norske nasjonaldyrkelsen siden 1200 gutter for første gang gikk i tog i Christiania i 1870. Siden den gang er det bare tyskerne som har klart å stoppe toget. Det sier litt om virusets verdensherredømme.

PS: Etter at denne artikkelen ble publisert, har flere våkne lesere gjort oppmerksom på at det første barnetoget gikk i Trondheim, fra Ilevollen. Dette er beskrevet nærmere i denne artikkelen: Her gikk det første 17. mai-toget

I stedet for flaggborg, korpsmusikk og jublende barn er det altså «Ja, vi elsker» som skal forene oss under årets 17. mai, under ledelse av en svært entusiastisk forsanger, kulturminister Abid Raja (V). Alt har på sett og vis vært en nasjonal dugnad siden samfunnet gikk i dvale i midten av mars. Vi holder oss på avstand fra hverandre for alles beste, vi har avstått fra våre daglige gjøremål og rutiner, mange av oss har oppgitt arbeid og inntekt av hensyn til andre. På nasjonaldagen synger vi altså sammen. Dugnad i bunad!

De aller fleste kan utbasunere det første verset, og noen klarer kanskje å mumle seg gjennom nest siste og siste vers. (Det med norske mann i hus og hytte, samt det siste verset som ligner nokså mye på det første). Det er fem vers mellom disse som de færreste har noe forhold til i dag. Kort oppsummert viser de til både konger og brave skikkelser som Tordenskiold. Men det er også funnet plass til allmuen, slik som bønder eller kvinner som «stod opp og strede som de vare menn».

Nasjonalsangen er nasjonal så det holder. Den handler om et folk som står sammen i nød, mot overmakt og urett, men som reiste seg og fant frihet og fred. Den ble skrevet i nasjonsbyggingens storhetstid, ført i pennen av selveste Bjørnstjerne Bjørnson og tonesatt av hans fetter Rikard Nordraak. Sangen ble framført første gang på Eidsvoll på 50-årsdagen for den norske Grunnloven.

Holder den tidens tann? I et intervju med NRK i 2008 påpekte førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Roger Lockertsen, at sangen hadde et gammeldags innhold med et totalt utdatert kvinnesyn. En linje som «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett» ville neppe passert om nasjonalsangen hadde blitt skrevet på nytt i dag.

Lockertsen mente at det er det første verset, det som vi faktisk kan, som har sørget for at nasjonalsangen har overlevd alle disse årene. Det handler om landet vårt, om vår far og mor og de tusen hjem. Det gir gode assosiasjoner.

Ikke alle deler amanuensisens analyse. I boka «Bjørnsons sangskatt» fra 2010 pekes det på at de åtte versene betoner etiske verdier som samhold, fredsvilje, skamfølelse og gudstro, for å nevne noe som trekkes fram i boka. «Det må være unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet noe», er konklusjonen. Bjørnson refererer til at Norge og Sverige ikke kom danskene til unnsetning i den andre slesvigske krig i 1864.

De færreste assosierer nasjonalsangen med skam og svik. Vi føler heller stolthet. Den blir ofte avspilt etter at nordmenn har utrettet noe stort, som når håndballjentene, Johannes Høsflot Klæbo eller Karsten Warholm vinner mesterskapsgull. Mange av oss kjenner hjertet vokse litt når nordmenn utretter store bedrifter i utlandet. Sangen er en musikalsk følgesvenn i stunder der vi synes det må være lov å slå seg på brystet.

17. mai er også en slik stund. Vi feirer oss selv og vårt udelelige rike. Det er en dag der selv tilkneppede nordmenn tyr til store ord og svulstig tale. I motsetning til en del andre land, også land vi liker å sammenligne oss med, feirer vi ikke nasjonaldagen med å flekse militære muskler. Vi feirer vår nasjonaldag med flagg, potetløp, softis og konge.

Bare ikke i år. Omstendighetene har gjort at vi ikke kan samle oss i store grupper. Som et plaster på såret skal vi synge at vi elsker dette landet i kor, men hver for oss. Kulturminister Abid Raja var kanskje ikke opphavsmannen bak ideen, men omfavner den som sin egen. Den selvbestaltete 17. mai-generalen har vært høyt og lavt for å markedsføre allsangen. Mange har allerede hatt den blandede fornøyelsen av å høre ham demonstrere egne sangferdigheter i både radio og tv.

Det er nesten litt ironisk at hans forgjenger som kulturminister, Venstres partileder Trine Skei Grande, så sent som i fjor høst advarte Stortinget mot å vedta «Ja, vi elsker» som landets offisielle nasjonalsang. Det gjorde hun i et brev til Stortingets familie- og kulturkomité etter at en gruppe Frp-representanter hadde foreslått at Stortinget endelig skulle gjøre et slikt vedtak.

Grande påpekte at en politisk vedtatt nasjonalsang også kan åpne for debatt om sangtekstens innhold. Det kan komme forslag om å endre tekst i et likestillingsperspektiv, ha vers på begge målformer og samisk, fjerne religionsreferanser eller lignende. Grande mente en slik debatt neppe vil styrke nasjonalsangens posisjon i samfunnet.

Stortinget trosset advarslene og vedtok 11. desember 2019 at «Ja, vi elsker» er Norges offisielle nasjonalsang. Enstemmighet ble sikret fordi Høyre-representant Michael Tetzschner hadde andre avtaler den kvelden voteringen skulle foregå. Han mente vedtaket underkjente at lang og konsekvent bruk av sangen har skapt en sedvane så sterk som noen uttalelse fra Stortinget, og samtidig anerkjente Stortingets rett til å fikle med et nasjonalsymbol. Man har ingen garanti for hvilke andre forslag som kan komme opp senere, påpekte han.

Enn så lenge er det ikke framsatt krav om å redigere i nasjonalsangen. Kanskje det henger sammen med at likestillingsperspektivet var enda skrinnere i den opprinnelige norske nasjonalsangen: «Sønner av Norge».

 
På forsiden nå