Det er lov å være uheldig. Heldigvis.

Sykepleiere, leger, lærere, frisører og optikere har en daglig frykt: Hva om jeg blir smittet? Risikerer jeg å ta livet av de jeg skal hjelpe? Vi må bli rausere med de som påfører andre smitte.

Gjestespaltist Nikolaj Kahn. Foto: MARIANN DYBDAHL, Adresseavisen  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

I Adresseavisen den 20. mai kan vi lese et debattinnlegg skrevet av tre ansatte ved Havsteinekra helse- og velferdssenter. De skriver om sin arbeidsplass og hvordan de opplever interessen som oppstod i kjølvannet av smittesituasjonen tidligere i år. De presiserer at de er ansvarsfulle, engasjerte og støtter hverandre også i en situasjon der de var uheldige å få koronasmitte. Ordvalgene er ikke tilfeldig. Ansvarsfulle, engasjerte, støttende og uheldige.

Det er lov å være uheldig. Heldigvis.

LES OGSÅ: Tidvis minnes jeg på hvor marginalt det er at jeg faktisk lever

For sånne som meg som leser mellom linjene, er det vanskelig å ikke lese dette innlegget som noe annet enn et stikk i siden til pressehåndteringen av smittesituasjonen på Havsteinekra. De fremhever hvordan Adresseavisen ikke var like interesserte i livsgledearrangementene som de ble inviterte til. De sier det for så vidt rett ut: «Vi mener det er blitt fokusert mye på alt det negative rundt situasjonen helse- og velferdssenteret vårt nå står i og har lyst til å få formidlet all den bra jobben som også blir gjort.»

Sånn har det altså blitt: Ansatte som til daglig møter på jobb i en svært krevende arbeidssituasjon med stort ansvar for både brukere, kolleger og seg selv, må påpeke i avisen at de faktisk også gjør mye bra. Dette er ansatte som til daglig går på jobb og prøver å bidra med livsglede, helse og verdighet for en sårbar og hjelpetrengende gruppe. Med seg har de sine liv, sine historier og sine mikrober. Disse mikrobene kan i verste fall være dødelige for den som bor på blant annet Havsteinekra og dette vet de ansatte svært godt.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Problemet er at det er vanskelig å unngå fullstendig at man er uheldig. Denne risikoen for å smitte andre er en av de tingene sykepleiere, leger, fysioterapeuter, lærere, barnehagepedagoger, frisører – de fleste som jobber med menneskelig kontakt – frykter til daglig. Hva om jeg blir smittet og smitter andre? Risikerer jeg å ta livet av de jeg skal hjelpe? For noen blir denne risikoen nærmest uhåndterlig.

Problemet vi står i når vi jobber med mennesker, er at vi må akseptere at det er en risiko for at det skjer smitte gjennom disse kontaktpunktene. Det betyr ikke at vi skal slurve eller akseptere dårlig utført smittevern. Men det betyr heller ikke at man kan forvente at det ikke er en risiko for å bli smittet hos hverken lege, optiker eller hos psykologen. Og det er ikke bare pasienten, kunden eller brukeren som må akseptere risikoen. Det betyr også at helsepersonell, lærere, pedagoger og lignende må akseptere risikoen. Vi må tåle tanken på at det faktisk er en liten, men tross alt reell risiko for at vi blir den personen som uten hensikt fører med oss smitte og på denne måten holder pandemien i live. Med risiko for å påføre tap av liv, sykdom og ubehag.

Spørsmålet blir like mye hvordan vi behandler den som er smittekilde.

LES MER AV NIKOLAJ KAHN: Den gale mannen og havet – om artsfiske

Tidligere denne uken kunne vi i Adressa lese om optikeren på Synsam som var uheldig og ble smittet, med påfølgende 23 mennesker i karantene som følge av nærkontakt med kjent smittetilfelle. Denne optikeren som har fått påvist et virus med den usikkerheten det medfører, må også lese i avisen at vedkommende sin profesjon, arbeidssted og omfang av karantenetilfeller eksponeres på forsiden i avisen. Allerede her dukker det opp noen spørsmål om grensene for personvern og taushetsplikt. Er det slik at påvist smitte av akkurat dette viruset opphever taushetsplikten og vær varsom-plakaten?

LES OGSÅ: Tving meg til å endre vaner

Ikke nok med det. Vi kan lese en oppfølgingssak om en kunde som nå er i karantene og hvordan vedkommende opplevde ubehaget det faktisk er å bli satt i karantene. Avisen skriver om hvordan smittevernet ble ivaretatt under en 30 minutters frivillig synsundersøkelse, der kan man kan implisitt lese en kritikk av hvordan smittevernet ble gjennomført under undersøkelsen. Oppfølgingsartikkelen kan vanskelig leses som annet enn en form for spekulasjon i hvorvidt det har foregått dårlig smittevern eller ikke. For meg blir det helt uinteressant, all den tid det med stor sannsynlighet har forekommet og vil forekomme flere slike tilfeller fremover.

Må vi virkelig risikere å eksponeres i avisen hvis vi blir den uheldige? Er det slik vi egentlig vil ha det? Vil vi virkelig påføre smittekildene helt unødig skyldfølelse og skam?

LES MER AV NIKOLAJ KAHN: Jakten på julestemningen

Sannheten er at dette viruset har mange smittekilder og ikke alle som er smittekilde, vet at de er smittet. Hvis vi tror at vi kan lage rutiner der vi garanterer et smittefritt miljø, kan vi ikke gjenåpne samfunnet. Vi har rutiner som fungerer, men det vil skje mindre utbrudd fremover og det er vår jobb å gjøre samfunnet ikke bare smittevernmessig trygt, men vi må også sørge for at arbeidsmiljøet til våre medborgere oppleves trygt. Dette innebærer blant annet at vi blir rausere med de som faktisk påfører smitte til andre. Å smitte andre gjøres hverken med uforstand eller slurv, i de fleste tilfellene dreier det seg ikke om uaktsomhet. Det er rett og slett uflaks.

Det er lov å være uheldig. Heldigvis.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Havsteinekra helse- og velferdssenter har fått mye oppmerksomhet i medier. Her er det ansatte som til daglig går på jobb og prøver å bidra med livsglede, helse og verdighet for en sårbar og hjelpetrengende gruppe. Med seg har de sine liv, sine historier og sine mikrober, skriver gjestespaltist Nikolai Kahn. 
        
            (Foto: Rune Petter Ness)

Havsteinekra helse- og velferdssenter har fått mye oppmerksomhet i medier. Her er det ansatte som til daglig går på jobb og prøver å bidra med livsglede, helse og verdighet for en sårbar og hjelpetrengende gruppe. Med seg har de sine liv, sine historier og sine mikrober, skriver gjestespaltist Nikolai Kahn.  Foto: Rune Petter Ness

På forsiden nå