Hvis vi ikke tåler at sekser-elever blir framhevet, så har vi et problem

De beste fortjener ros og et kvarters berømmelse. Uten at de – eller mediene – må ta hensyn til alle dem som strever.

Toppkarakterer i alle fag: Ella Rian Sæther  

Saken oppdateres.

Like sikkert som det årvisse avisoppslaget om nyttårsbarnet, publiserer mediene i disse dager intervjuer med avgangselever som har toppkarakterer over hele fjøla. For det er interessant og oppsiktsvekkende at 18- og 19-åringer får karakteren seks i absolutt alle fag (til og med i kroppsøving). Kun et bittelite mindretall evner å gjøre en slik prestasjon.

Journalistene ber toppelevene komme med sine beste råd for å lykkes på skolen. De svarer ærlig som rett er: Du må jobbe hardt og målretta.

Slik journalistikk provoserer en del, både ungdom og foreldre. Sånne artikler bærer nok en sten til byrden for Generasjon Prestasjon, lyder de kritiske innvendingene. Ungdom er deppa, stressa og pressa nok som det er. Det blir ikke bedre av å lese om stjernelever som sier det er mulig å skåre full pott bare du jobber hardt nok. Hva med alle dem som jobber så tårene triller for å greie tre-ere i stedet for to-ere? Hva med dem som virkelig har tatt seg sjøl i nakkeskinnet slik at de i hvert fall får bestått i alle fag? Fortjener ikke disse elevene oppmerksomhet og heiarop?

Jo, det gjør de absolutt. Mediene burde ha skrevet mer om elever som presterer mot alle odds. Men det utelukker ikke at stjerneelevene også får fortelle sin historie. Selv om de kanskje ikke kan sammenlignes med idrettsstjerner og popyndlinger, Johannes Høstflot Klæbo og Astrid S har tross alt valgt et slikt yrke, må det være lov å framheve unge mennesker som oppnår faglig suksess.

Så kan vi diskutere om det er dårlig journalistisk håndverk å få intervjuobjektet til å liste opp noen slags allmenngyldige råd for å bli en skole-ener. De fleste med litt vett i pæra vet jo at du må jobbe steinhardt for å bli best, enten det dreier seg om idrett, kunst eller utdanning. Og det er vel sånn at de fleste lesere, også jevnaldrende elever, forstår at det ikke er mulig for alle å gå helt til topps, selv om de står på maksimalt. Et såkalt lyst hode er et resultat av arv og miljø. Har du flaks med genene, er faglig interessert, disiplinert og moden, og i tillegg gnur skikkelig på, er det mulig å ta gull. For alle oss andre, er det bare mulig å bli ganske god. Det er urettferdig, men sånn er dessverre livet.

Jeg synes også stjerneelevene svarer godt for seg. De forteller at de prioriterer bort Netflix, sløving og sosiale medier slik at det blir mer plass til skole. De sitter tida ut på tentamen. De fortjener ros for å greie dette i en verden som består av uendelig mange fristelser og distraksjoner. Dessuten kan de bare snakke for seg selv. De gir råd ut fra sitt nivå og sine erfaringer. Vi kan ikke forvente at de tar hensyn til den gemene hop midt på treet.

Dessuten er det slik at elevene godt vet hvem som er best på sin skole eller andre skoler i byen. De trenger verken Adressa eller VG for å vite det. Hva som har skapt den stressa Generasjon Prestasjon er sammensatt. Overivrige curlingforeldre (som gnåler om at «du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok») og sosiale medier virker inn. Paradoksalt nok mener enkelte psykologer og forskere at medienes overdrevne opptatthet av psykisk syk, prestasjonsjagende ungdom de siste årene, er et problem. Fordi vi skriver så mye om stakkars Generasjon Prestasjon, så skaper vi flere deprimerte, flinke piker og gutter. En selvoppfyllende profeti altså.

Midtnorsk debatt: Nei, du kan ikke bli hva du vil

Å være faglig best, betyr ikke nødvendigvis at du føler deg vellykka. Det kan være andre ting i livet som betyr noe for lykkefølelse og velvære. En funklende ener kan være mer sårbar og misfornøyd enn den evige, gråmalte toer. Motsatt kan dyslektikeren med tjukke brilleglass bli Norges mektigste. Slik som Erna Solberg. Et godt sjølbilde og en bunnsolid sjøltillit har åpenbart vært viktig i tillegg til politisk talent.

Om livet føles bra eller dårlig, handler altså ikke bare om vitnemålet. Da kan vi ikke ha berøringsangst for å framheve det skoleeneren er god på, nemlig skole. De «flinkeste» fortjener ros og et kvarters berømmelse. Uten at de – eller mediene – samtidig må ta hensyn til alle dem som strever.

Toppskår-Trude eller Sekser-Svein, som pliktskyldigst stiller opp til intervju når avisene ringer, skal heller ikke føle at de er et problem fordi noen blir provosert eller deppa av å lese om dem. Selv om de er faglig på topp, er de ikke automatisk teflonbelagt.

Oppsiktsvekkende dyktige: Avgangselevene Ella Rian Sæther (t.v.) (Ole Vig videregående skole i Stjørdal) og Andrea Wesenberg (Charlottenlund videregående skole i Trondheim) gikk ut med toppkarakterer i alle fag.  
        
            (Foto: Privat)

Oppsiktsvekkende dyktige: Avgangselevene Ella Rian Sæther (t.v.) (Ole Vig videregående skole i Stjørdal) og Andrea Wesenberg (Charlottenlund videregående skole i Trondheim) gikk ut med toppkarakterer i alle fag.   Foto: Privat

På forsiden nå