Jobbe og betale skatt? Det er ikke noe jeg heller vil

Vi er halvveis i 2020. Her er tre viktige lærdommer.

Og i en bås på toalettet ved veikroa på Fåvang, hadde jeg lest noe rart: «Jobb og betal skatt. Alt for mange med trygd er avhengig av deg…..»  Foto: Jonas skybakmoen

Saken oppdateres.

Tidligere denne uka sto jeg i kø ved ei norsk-thailandsk veikro på Fåvang i Gudbrandsdalen. Foran meg på disken sto ketchupflasker og dispensere med håndsprit. Slik er norgesferien i 2020.

Etterpå ble jeg sittende bak rattet og gruble. Selv om det gikk i 110 kilometer i timen, fikk jeg følelsen av at alt sto stille. Hele Norge har stått stille de siste månedene.

LES OGSÅ: De gode menneskene øverst

Og i en bås på toalettet ved veikroa på Fåvang hadde jeg lest noe rart: «Jobb og betal skatt. Altfor mange med trygd er avhengig av deg…..», hadde noen skriblet med svart tusj på dopapirholderen.

Setningen hadde først fått meg til å kjenne på livets meningsløshet, der jobben kan ligne en sisyfos-øvelse og nye dager følger nye dager, før det plutselig er slutt og lommene like tomme. Deretter ble jeg forbanna: Driver jeg og før på noen andre!?

Men bak rattet i bilen kom jeg på at 2020 slettes ikke har vært en gjentakende øvelse i samme triste tralt, selv om jeg mot alle odds har jobbet og betalt min skatt – til nytte for permitterte eller arbeidsledige som er blitt avhengige av penger fra velferdsstaten.

LES OGSÅ: Punken er død. Leve Kongen!

LES OGSÅ: Det fleksible fengselet

Året er heldigvis halvveis. Det meste har vært mot normalt. Og det har lært meg tre ting:

1) At det aller mest uventede kan skje. Moderniteten har ikke gjort oss uovervinnelige. Vi er fortsatt bare mennesker. Og de store epidemienes tid er ikke over. Vi kan bli syke og dø i urovekkende stort monn, samtidig som kapasiteten i det vi tror er et godt utbygd helsevesen, sprenges i løpet av noen uker. Ennå har vi ingen vaksine!

2) At de største kampene ikke er vunnet. I mange år har jeg levd med en følelse av at historien er slutt. At vi har nådd et slags endepunkt, der vi er enige om det aller viktigste og kun små justeringer gjenstår. Vel, 2020 har vært en vekker.

Overraskende mange har for eksempel ikke forstått at EU er et av de store fredsprosjektene i vår tid. «Det er trist å se at et land som frigjorde oss to ganger – som to ganger ga sitt blod for å frigjøre Europa – nå forlater oss», sa belgiske Guy Verhofstadt da Storbritannia ofret samarbeidet på dumhetens alter i januar.

2020 har også lært meg at kampen mot rasisme ikke er over, selv om et uendelig antall Minerva- og Civita-skribenter har forsøkt å få oss til å tro at kritikk mot gamle statuer er det virkelige problemet.

Selv i Trondheim har tilsynelatende oppegående redaktører som Arne Reginiussen redusert hele ordskiftet til det han mener er «krenkelse for krenkelsens skyld», antakelig den lateste, intellektuelle posisjonen å innta når svarte blir drept av politiet i USA eller minoriteter ikke får jobb grunnet utenlandsk navn i Norge.

3) At vi ikke kan ta noe som helst for gitt. Forrige helg stakk høyrepopulisten Andrzej Duda av med seieren i det polske presidentvalget. Han har støtte fra det nasjonalkonservative Lov og rettferdighet-partiet, som i løpet av sine år ved makta har angrepet frie medier og uavhengige domstoler (for ikke å snakke om homofiles rettigheter). For kort tid siden fikk Duda også audiens hos en annen president med tydelig illiberale trekk, nemlig Donald Trump.

LES OGSÅ: Ingenting stort med Storbritannia

Sistnevnte har i løpet av denne våren virkelig etablert seg som en destruktiv og samfunnsnedbrytende kraft i USA, der så mange som én av fem blant både demokrater og republikanere i en ny undersøkelse sier at vold ville vært «litt» berettiget dersom en kandidat fra feil parti vinner presidentvalget i november.

Nei, heller ikke demokratiet kan vi ta for gitt i 2020.

Da jeg satt bak rattet og grublet i 110 kilometer i timen langs E6 tidligere denne uka, ble det fristende å gi enda mer gass for å tilbakelegge resten av dette året hurtigst mulig. Kanskje kommer vi helskinnet ut på den andre siden.

Og om vi parkerer trygt, vil jeg «jobbe og betale skatt» som vanlig. Ikke bare fordi folk på trygd må ha sine penger. Men fordi det føles som hele sivilisasjonen er avhengig av det.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Jonas Skybakmoen, artist og spaltist 
        
            (Foto: Espen Bakken)

Jonas Skybakmoen, artist og spaltist  Foto: Espen Bakken

På forsiden nå