Skam deg, nordmann!

Til tross for at grensene til utlandet har åpnet seg, har jeg ikke tenkt meg til Syden i år. Jeg er ikke bare redd for koronasmitte – mest av alt så frykter jeg «sydenskammen».  

  Foto: Enrique Calvo / Reuters / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Jeg har nådd en grense rett og slett. Jeg orker ikke å skamme meg mer på en stund. Jeg lider allerede av kjøttskam, klimaskam, juleskam og hus- bil- og båtskam. Bare tanken på å reise med flyskam helt til Spania for å sydenskamme seg, gir meg minst tre forskjellige typer angst.

Hva om jeg i tillegg blir «koronafast» midt oppi sydenskammen og klimaangsten? Da får jeg garantert «koronafastsydenskamklimaangst», og det gidder jeg bare ikke.

Jeg vet jo at ord som «koronafastsydenskamangst» er med på å undergrave alvorligheten av ekte angst, så å påberope seg dette vil nok medføre en veldig ekte skam. Ekte skam vet vi kan føre til ekte angst, og før jeg vet ordet av det lider jeg både av selvpåført skam, angst, angstskam og skamangst.

Midtnorsk debatt: Ikke legg fra deg fornuften på brygga i sommer

Nei, jeg blir hjemme i år. Jeg skal være norgesfast, uten verken skam eller angst. Kanskje jeg endelig skal komme litt à jour på tv-serie-fronten. Det er jo nesten skammelig, men jeg har faktisk aldri sett alt av tv-serien Skam. Jeg må innrømme at jeg har kjent på en viss Skam-skam de siste årene.

Om jeg er helt ærlig med meg selv, så er det sjelden jeg føler på verken skam eller angst. Jeg skammer meg riktignok litt for å jobbe i en bransje som kaster disse ordene såpass lemfeldig rundt seg. Det gir meg rett og slett journalistikkskam – for ikke å snakke om «helt angst».

På forsiden nå