Vi må røre naturen, også i vår egen bakgård

I mobiltelefonen din er det opp til 40 metaller, men de færreste av oss vil ha noen gruve i eget turterreng. Det henger ikke helt i hop.

Åfjord 3. oktober 2019 Støping av fundamenter til vindturbiner på Harbakkfjellet og Kvendalsfjellet. Se også bilder med ID MA-20190925-01  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Vindkraftdebatten har på nytt satt det klassiske naturvernet på dagsorden, altså kampen for vern av natur mot menneskelig aktivitet og inngrep. En hovedparole for vindkraftmotstanderne har vært å beskytte naturen mot irreversible inngrep. Den innbitte motstanden vi blant annet har sett på Frøya har påvirket folks syn på vindkraft. Spørreundersøkelser viser at nordmenns skepsis til vindkraft på land er sterkt økende, særlig i de områdene som er mest berørt av vindkraftutbygging.

Dette er ikke unikt for vindkraft. Opprinnelig ble utbygging av vannkraft sett på som en velsignelse for folk og land, som et symbol på utvikling og framtidsoptimisme. Etter hvert som stadig flere vassdrag havnet i rør, økte motstanden. For femti år siden ble Mardøla-aksjonen, kampen mot å tørrlegge den 705 meter høye Mardalsfossen i Romsdal, en vekker. Flere fikk øynene opp for betydningen av å ta vare på urørt natur.

Også andre typer naturinngrep er omstridte. Myndighetene har gitt konsesjoner til mineralutvinning der de har tillatt sjødeponi i henholdsvis Førdefjorden og i Repparfjorden. Naturvernerne er i harnisk, og peker på at Norge snart er det eneste landet i verden der det er lov til å dumpe gruveslam i sjøen. Naturvernernes alternativ, å tilbakeføre massene i gruvegangene, er neppe gjennomførbart.

Heller ikke skogsdrift er ukontroversielt. I dag er 5 prosent av skogen fredet, mens målet er å frede 10 prosent mot inngrep og skogsdrift.

Det er nødvendig å spørre: Hvorfor bygger vi ned og ødelegger urørt natur? Svaret fra motstanderleiren på Frøya er klokkeklart. Årsaken til at øya invaderes av 180 meter høye vindturbiner er rene profitthensyn. Investorene gjør business på å rasere natur, ikke minst fordi staten subsidierer utbyggingen.

KOMMENTAR: Hva nå, Frøya?

Hadde svaret vært riktig så enkelt som motstanderne vil ha det til, hadde det kanskje vært lettere å stoppe prosjektet. Sannheten er at det ligger flere hensyn bak vindkraftsatsingen enn de økonomiske. Flere av dem handler om miljø og klima. Vi vet at verdens energisystem må legges om fra fossilt til fornybart. Vind er en fornybar ressurs.

Så har vindkraftmotstanderne et opplagt poeng. I Norge er det et kraftoverskudd – av fornybar vannkraft. Ergo er det ikke behov for disse naturødeleggende utbyggingene. Men i et europeisk eller globalt perspektiv er det ikke tvil om at det trengs mer fornybar kraft. I det store klimaregnskapet kan norsk vindkraft spille en viktig rolle.

Vi snakker mye om det grønne skiftet, om behovet for å redusere vårt klimaavtrykk. En viktig strategi er å elektrifisere samfunnet. Vi trenger flere batterier og solpaneler, for å nevne noe. Alt dette krever mineraler. Når vi vet at det er opp mot 40 ulike metaller i én enkelt mobiltelefon, skjønner vi at det er behov for å utvinne mer mineraler. Det samme gjelder skogen. Alle produkter som lages av olje kan i prinsippet lages av tre. Vi må skifte fra svarte til grønne karboner.

Kort sagt, av hensyn til miljø og klima bør vi bruke mer av naturressursene våre. Også i Norge. NHO-sjef Ole Erik Almlid var inne på dette, da han tidligere i år kastet en brannfakkel inn i vindkraftdebatten. «Vi kan ikke la lokale hensyn stanse forpliktelsen vi har globalt», sa han.

Problemet er at vi vil ha naturen vår, turområdene våre i fred. Ingen, inkludert meg selv, blir fristet av tanken av å få store naturinngrep i «egen bakgård». Det er lett å forstå, vi ser hvordan mange tidligere inngrep har forandret og forringet omgivelsene rundt oss, uopprettelige tiltak som ble gjort i en tid der miljø- og naturbevisstheten nok var betydelig lavere enn i dag.

I dag har vi mer kunnskap og større vilje til å gjennomføre naturinngrep på mer skånsomme måter enn tidligere. I Norge har vi bedre forutsetninger til å utvinne for eksempel mineraler på bærekraftig vis enn i Sør-Afrika eller Kongo. Når vi i Norge trenger mer mineraler, bør vi i rettferdighetens navn tåle miljøbelastningen ved å utvinne noen av dem selv.

Skal vi ha håp om å få lokalbefolkning med på å gi slipp på viktige naturkvaliteter, må vi være villig til å legge igjen mer av verdiskapningen lokalt – for eksempel gjennom et skattesystem som gir vertskommunene større inntekter. Det kan være nøkkelen for å dempe de store konfliktene knyttet til bruk av naturressurser.

På forsiden nå