30 år og fortsatt på luftetur

Etter knapt to år i jobb må en av mange, dyktige vikarer i norsk arbeidsliv «luftes». Og selv etter flere lufteturer er det få utsikter til fast arbeid. Det bør ingen være tjent med.

  Foto: Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Gjennom et relativt langt arbeidsliv har jeg sett kolleger komme og gå. Noen har gått frivillig, men de fleste skulle gjerne jobbet videre i et spennende yrke og på en god arbeidsplass. Dessverre er «systemet» blitt slik at bedrifter i perioder – og dem har det vært flere av de siste tiårene – ikke har våget å ansatte folk i faste stillinger. Dermed har godt utdannede, dyktige unge, og etterhvert stadig eldre, jobbsøkere havnet i en tilsynelatende evig runddans mellom arbeidsgivere. I en toårssyklus har de gått fra vikarjobb til vikarjobb. Med et klapp på skulderen og trøstende ord: Du må søke jobb hos oss når det blir noe ledig. Heldigvis har det blitt noen jobber i det siste. Men altfor mange jobbsøkere står fortsatt i kø.

LES OGSÅ: Nå kuttes det massivt i vikarbruken

Dette gjelder ikke bare i mediebransjen, det forekommer i de fleste bransjer og ikke minst i offentlig sektor. I sommerferier er dette særlig vanlig og nødvendig. Mange unge får sin første arbeidserfaring som sommervikar. Det gir nyttig erfaring for dem som er i ferd med å ta utdanning, og for andre som ikke har fastjobb eller vil spe på studiefinansieringen. Det er ikke denne vikarbruken det er grunn til å kritisere med mindre arbeidsmiljøloven følges. Det er den ganske omfattende vikarbruken som arbeidsgivere benytter fordi det gir fleksibilitet, er lønnsomt og alle tilfeller er viktig for å holde hjulene i gang.

Jeg kjenner en 30 år gammel vikar som har holdt mange hjul i gang. Godt utdannet, bred arbeidserfaring, dyktig. Han har hatt flere ansvarsfulle jobber, løst dem godt, men er fortsatt vikar. Og 30 år. Han lurer på om han er blitt for gammel til å få fast jobb. Han ser at unge arbeidssøkere med minimal erfaring går foran i søknadskøen. Han skjønner ikke helt hvorfor. Nei, det er ikke lett å forstå at høyt utdannede i et land med lav arbeidsledighet har en så vidt utbredt vikarpraksis. Vikarbyråene har gode dager, og utlendinger som jobber i høytlønte Norge, er blitt mer vanlig. Men vil vi ha det sånn? Hva om kompetansen forsvinner den dagen vi virkelig trenger den?

LES OGSÅ: Midlertidig ansatte skal kunne søke koronastillinger

Hva er problemet med at vikarene går fra jobb til jobb, tenker du kanskje? Selv om de ikke får fast stilling. Det dreier seg om forutsigbarhet og mulighetene for å legge planer. Om huskjøp, hvor du skal etablere deg, og om økonomi. Det er ikke lett å reise etter ledige vikarjobber med familien på slep. Før du to om to år må flytte igjen. Disse lufteturene har etterhvert etablert seg som en «normal» praksis. Det må bare være sånn. Men hvorfor tør ikke flere arbeidsgivere som åpenbart trenger ansatte, tilby fast stilling?

En arbeidsgiver sa en gang at det ideelle vil være å ha en relativt liten kjernestab, og så leie inn folk etter behov. Det hadde kanskje fungert i en kortere periode, men er ganske kynisk og lite langsiktig. Hovedregelen er fast ansettelse. Vikarer og midlertidig ansatte er unntaket og skal brukes for å dekke akutte behov, ferier, sykdom eller ved kortere arbeidsoppdrag og spesialfunksjoner. Hovedregelen er at regelmessig arbeid og oppdragsmengde skal dekkes gjennom faste stillinger. Både faste og midlertidige stillinger reguleres gjennom arbeidsmiljøloven og gir rettigheter og begrensninger.

LES OGSÅ: Uholdbart og skremmende om vikarer på sykehus

Bruken av vikarer har økt kraftig de seinere årene. Norske sykehus alene brukte én milliard kroner på vikarer i fjor. Også kommunene har betydelig vikarbruk. I mange tilfeller er det akutte behov som må dekkes inn, men også «lufting» er vanlig i noen virksomheter. Kravet for fast stilling er at en arbeidstaker som har vært sammenhengende, midlertidig ansatt i mer enn fire år, normalt anses som fast ansatt. Dermed vil en bedriften «plutselig» kunne ha en fast ansatt i arbeidsstokken med de forpliktelser det innebærer. For å være på den sikre siden, er toårsregelen vanlig. Det vil si at en midlertidig ansatt må ta en lang og ufrivillig pause for at arbeidsgiver skal slippe å ansette vedkommende, selv om behovet skulle være der.

LES OGSÅ GJESTEKOMMENTAREN: Det er verst for de voksne når ungdom blir stående uten sommerjobb

Jeg er redd vikarbruken ikke blir mindre i en tid hvor de økonomiske utsiktene er mer uklare. Det er likevel en ordning som bør reduseres, ikke minst av hensyn til alle de som går fra vikariat til vikariat. Men også for bedriftslederne som ofte snakker om at den menneskelig kapitalen, er bedriftens viktigste. Da bør de også bestrebe seg for at den kapitalen ikke ender som vekslepenger.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå