Norsk politikk i sirkel!

Det norske Storting og ulike regjeringer har blitt advart, gang på gang. Den norske samfunnsmodellen er ikke bærekraftig.

Jon Georg Dale (t.h.) og Torbjørn Røe Isaksen gir seg i politikken. Per Sandberg spør: Blir ambisjonene pulverisert i møte med det tunge og byråkratiske systemet vi har?   Foto: Fredrik Varfjell/Scanpix

Saken oppdateres.

En samfunnsmodell hvor færre og færre skal bære Norge på sine skuldre, parallelt med at flere og flere skal ha tilgang eller forsyne av det som skapes, vil kvele norsk velferd. Det politiske handlingsrommet er imidlertid nå betydelig. Enhver regjering og ethvert Storting kan nå, etter lærdom av nedstengingen av samfunnet, legge frem de helt nødvendige politiske og strukturelle endringer for å «restarte» norsk økonomi med sikte på et bærekraftig norsk samfunn.

Les mer av Per Sandberg: Jeg sier bare: Våkne opp! Verden vil innhente oss

Men, slik jeg leser det politiske landskapet, eller de politikere vi har, er jeg redd for at samme visa skal synges om og om igjen, frem mot stortingsvalget 2021. Nye skatter, avgifter og kostnader vil fremmes for å fylle statskassen. Mastodonten staten og den offentlige forvaltningen skal ese ytterligere ut, folk flest og næringslivet skal flås ytterligere. Alle skal ha, skal ha. Små partier skal og vil fortsatt ha påvirkning slik at ubesluttsomheten vil prege norsk politikk, også i fremtiden. Det finnes neppe politisk mot til å heve sperregrensen til 6-8 prosent. Og, så lenge de etablerte partiene ikke viser visjoner for endringer, vil nye partier nærme seg 4 prosent, og forutsigbarheten, stabiliteten og helt nødvendige kursendringer vil forbli i det blå.

LES OGSÅ: Per Sandberg om koronakrisen: «Ingen tør å ta denne diskusjonen nå, men tiden vil komme»

Norge utreder alt mellom himmel og jord. Komiteer settes ned, handlingsplaner utarbeides og granskninger lages på løpende bånd, byråkratiet holdes i aktivitet og politikerne trenger ikke svare. De politiske sakene går i sirkel, gjennom ukjent antall byråkratiske ledd, uttalelser og høringer. Tiden fra forslag fremmes, til vedtak fattes, tar måneder og år. Konturene av det opprinnelige forslaget er nesten visket bort når forslag vedtas.

Politikerne henger som slips etter byråkratiet. De såkalte statlige underliggende virksomheter eser ut, 70 statlige direktorater av ulike formater kverner og kverner døgnet rundt. Fylkeskommuner og primærkommuner med sin «underliggende» virksomheter kjenner vel ingen antall og størrelse på. På tross av dette brukes det milliarder på konsulenter og rådgivning. Politikerne stiller spørsmål til byråkratiet, byråkratiet spør konsulentene, som igjen spør politikerne. Journalistene, ja de stiller spørsmål til alle, og svaret de får er: «Vi får vente og se.»

LES OGSÅ: Velkommen til midtnorskdebatt.no!

Hvor er fremtidens politikere som har både forslagene og svarene? Kontinuitet er viktig, også innenfor politikken. Jeg er enig i dette. Men det stilles ofte spørsmål ved om utskiftingen ved valg er for stor eller for liten. Uansett kan det virke som om politikere med visjoner, ideologi og mot skiftes ut eller velger å trekke seg ut av politikken raskere enn politikere uten ambisjoner. Flere kan nevnes, men jeg velger meg to relativt unge politikere som Norge og norsk politikk absolutt ville hatt behov i tiden som kommer.

LES OGSÅ: Raser alt nå, etter Frps exit fra regjering?

Jon Georg Dale fra Frp og Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre trekker seg. To av Norges absolutt største politiske talenter, med visjoner og mot til å fremme helt nødvendige endringer. De utelukker heldigvis ikke comeback, og deres begrunnelse er forhåpentlig grundig vurdert. Det lyder fornuftig å hente lærdom fra næringslivet før videre politisk engasjement. Flere politikere burde tatt del i næringslivets enorme utfordringer i «den norske modellen». Særlig små og mellomstore bedrifter. Jeg tror imidlertid, dessverre, at både Jon Georg og Torbjørn er tapt for politikken, i en tid hvor deres mot hadde trengtes mest.

Jon Georg og Torbjørn gir begge «politisk riktig begrunnelse» for sine valg. Men uansett hvor attraktivt det må være å gå til det private næringsliv, eller andre nye utfordringer etter lang tid i politikken, så man kunne stille spørsmålet: Hvorfor er ikke politikken «konkurransedyktig» i kampen om de som faktisk har ambisjoner på vegne av Norge, folket og næringslivet? Blir ambisjonene pulverisert i møte med det tunge og byråkratiske systemet vi har, tar tålmodigheten slutt når politikken går i ring, år etter år. Blir de lei av manglende gjennomføringskraft?

Vi utreder alt mellom himmel og jord, hva med en utredning som gir oss politikere med meningers mot og kraft til å bygge Norge for fremtiden?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå