Giske er ikke mer samlende enn at det varsles omkamp

Valgkomiteen er samlet om Trond Giske på topp i Trøndelag. Det vil neppe virke samlende i partiet.

Foto: RICHARD SAGEN, Adresseavisen  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Når Trond Giske er tema, blir til og med et skarve fylkesledervalg en nasjonal begivenhet. At en valgkomité i et fylkesparti inviterer til pressekonferanse for å legge fram en innstilling tilhører i seg selv sjeldenhetene. At norsk presse i stort monn faktisk møter opp, er unikt. Så stor interesse var det for mandagens seanse på Scandic Hotel Lerkendal, at fylkessekretær Jan Thore Martinsen måtte bruke bassrøst for å tilordne mediebedriftenes rekkefølge på såkalte en-til-en-intervjuer med valgkomiteens leder Arild Grande.

All denne viraken skyldes selvsagt Trond Giske, den metoo-fallerte toppolitikeren. Den tidligere nestlederen og (av enkelte) påtenkte statsministeremnet i Arbeiderpartiet som med denne innstillingen har fått både tilgivelse og gjenreist tilliten til seg selv på hjemmebane i Trøndelag.

Jeg har tidligere skrevet at dersom Trond Giske blir valgt til fylkesleder, så fortsetter «Sirkus Giske»: En forestilling som genererer støy og uro i partiet, og som fortsetter å hjemsøke en partileder Jonas Gahr Støre som lengter etter å prate politikk framfor personer og intern splid. Skal man tolke medieinteressen rundt mandagens pressekonferanse står analysen godt. Så kan en saktens spørre om det er mediene eller partiet som skaper sirkuset. Kan det være at vi i pressen overdriver betydningen av Giskes såkalte «comeback»?

Det vil være for enkelt å legge all skyld for Arbeiderpartiets problemer med Giske og/eller metoo på mediene. Når Line Oma, en av Giske-varslerne, omtaler valget av Giske som fylkesleder som absurd i et innlegg i Dagbladet, viser det jo at partiet ikke har gjort seg ferdig med saken. «Om jeg så skal bruke det siste pust av min stemme, vil jeg advare mot å gi maktmisbrukere fornyet tillit i vårt parti og vår bevegelse», skriver hun.

Sett fra Trøndelag fortoner Giske-saken seg likevel annerledes enn i det sentrale partiapparatet i Oslo. Det er mange i Trøndelag som mener Giske har gjort opp for seg. Han trakk seg som nestleder for snart tre år siden, og beklaget samtidig upassende oppførsel. Siden den gang har han reist på kryss og tvers i Trøndelag og snakket med medlemmene i et utall partilag. Som kommentator Tone Sofie Aglen i VG så treffende påpeker: Uendelig mange vafler og kaffekopper har gått med i gjenreisingen av Giske.

Minst like viktig er det at Trøndelag Ap, en gammel maktbastion, leter etter suksessoppskrift etter et forferdelig valgresultat i 2019. Mange peker på Giske som fylkespartiets sterkeste kort. Han er uomtvistelig en dreven og dyktig politiker med gode retoriske evner. Han representerer et annet Ap enn hva Støre og nestleder Hadia Tajik gjør. Han snakker godt med grasrota og appellerer til dem i partiet som setter 1. mai-rosa høyere enn 17. mai-sløyfa.

Valgkomiteen har opplagt hatt en krevende jobb. Komiteens mantra var å finne en samlende leder. Det har, slik jeg har forstått det, blitt jobbet aktivt med andre kandidater enn Giske. Men støtten til Giske, antall partilag som pekte på nettopp ham, ble så stort at det til slutt ble umulig å samle seg om en annen samlende kandidat. Komitéleder Grande pekte på nettopp dette da innstillingen ble presentert, komiteens konklusjon er et resultat av partidemokratiet, summen av innspill og råd fra lokalpartiene.

Hvor samlende er valgkomiteens løsning egentlig? Kvinnene bak initiativet om å finne en kvinnelig leder er skuffet, og jobber fortsatt for å utfordre Giske med en motkandidat på fylkesårsmøtet førstkommende lørdag. Initiativtakerne har konsekvent unngått å bruke metoo-saken i sin kampanje for å velge en kvinnelig leder. De har først og fremst påpekt paradokset med at det kun er menn i ledende posisjoner i likestillingspartiet Arbeiderpartiets største fylkeslag.

Andre kritikere har ment at nye Trøndelag Ap trenger en leder som ikke har utspring i den gamle maktbasen i Trondheim, eller er skeptiske til å velge en fylkesleder som oppfattes å være i opposisjon til den nasjonale partiledelsen. Det harmonerer dårlig ett år før det svært viktige stortingsvalget neste år, påpekes det.

Arbeiderpartiet må uansett belage seg på at Trond Giske har kommet for å bli, nå trolig også som leder av Trøndelag Arbeiderparti.

På forsiden nå