Savn uten smitte

Som jeg savner den aller verste korona-perioden, da landet stengte ned den 12. mars!

Uskyldens tid er over. Vår fromme tusling i en nedstengt by er en saga blott, skriver Ragde, om turene hun og hunden Mille nøt da Trondheim var på sitt mest korona-stille i mars og april.   Foto: Anne B. Ragde

Saken oppdateres.

Jada, jada, jeg er heldig som ikke var småbarnsmor eller bodde på gamlehjem, for da ble livet sannelig ikke noen dans på roser. Men beklager veldig, jeg er verken ung og fruktbar, eller syk og gammel, det beklager jeg virkelig, og jeg har vært ung og fruktbar, og blir garantert syk og gammel en vakker dag, men foreløpig .... Foreløpig har jeg det helt toppers! Og toppers av alt var etter 12. mars.

Likedanne dager etter hverandre, mons alene, med unntak av et lite spetakkel av en hund. Hunden fikk lange turer hver dag. Og byen var folketom. Tidligere har jeg elsket å gå tur med den tidlig søndag morgen, bare for å kunne nyte en tom by, men nå kunne vi sprade langs en øde Nordre gate torsdag formiddag klokka elleve. Eller mandag klokka fire på ettermiddagen. Ikke et menneske å se. Med unntak av de med hund, da. Vi gikk med god avstand. Unntatt hundene, som var desperate etter levende liv og trakk febrilsk i selene for å komme på snuseavstand til hverandre.

Mille i nysnø i nedstengt by, 16. mars i år .   Foto: Anne B. Ragde

Å kunne nyte byen på denne måten var en lykke. Jeg er blitt 62 år og greier nemlig å plassere alt vondt i en egen avdeling i hodet. En avdeling som heter: «Hvor jævlig andre mennesker kan ha det.» Og går jeg inn på den avdelingen ramler jeg langflat og uten pust overende. Av sjokk. Men jeg er der bare så lenge jeg orker. Jeg krabber på alle fire mot døra, stanger den opp og lar den gli igjen bak meg. Så ligger jeg på gulvet til jeg har fått igjen pusten, og drar meg opp langs veggen, ryster meg noen ganger, og vips, så er det borte.

På den avdelingen er jeg når jeg ser nyheter i avisa og på TV eller hører en dokumentar på radioen. Men årene har lært meg at jeg ikke skal pine meg selv i all evighet der inne. Kanskje fordi jeg hadde hjerneslag for et år siden, og hadde det jævlig så det holdt, en god stund, en lang stund, faktisk. Og det har fått meg til å bli så forbaska glad i å leve, og å ha det bra.

LES MER AV ADRESSEAVISENS SPALTISTER: Hjertet som sluttet å slå

... Mille igjen, nå utenfor Nidaros pilegrimsård.  Foto: Anne B. Ragde

En annen årsak til at denne isolateksistensen passet meg som hånd i hanske, er jobben min. For jeg skriver. Og skrivende mennesker skal ikke hoppe og danse rundt med andre folk i ett hamrende kjør. Tvert imot. Vi skal være introverte og innesluttede og sære. Likevel blir vi blandet sammen med andre kulturfolk, og leser i avisa at verden vil miste en hel generasjon av kulturutøvere. Hørt på makan til sprøyt. Ja, vi vil kanskje miste slike kulturutøvere som er vant til å jobbe i flokk, men einstøingene er blitt sterkere. For nå har vi øvd oss! Komponistene, forfatterne, billedkunstnerne. Før hadde vi dårlig samvittighet. Noen av oss, i hvert fall, fordi vi kuttet ut verden i perioder når vi skulle lage noe nytt. Men plutselig var den kuttet ut for oss!

Hvis vi ville ha luft, gikk vi ut i en tom by og kikket og tenkte så lenge vi orket før vi trakk oss stille inn igjen. Hele livet ble en eneste stor skapelsesboble. På radio og TV og i avisene, handlet alt om korona og covid-19. Det fantes ikke andre nyheter. Korona bandt oss sammen, ble til et stort og bankende hjerte, og mitt ekte hjerte fikk lavere og lavere hvilepuls. Jeg skrev og skrev, på ny roman som kommer neste år, og jeg skrev til et julehefte som kommer om noen måneder. Skrivingen har gått som en lek!

Men nå er det slutt. Vi er ute av bobla. Nå får vi høre om alt det grusomme som skjedde under pandemien, og det horrible som skjer i land med økende smitte. Uskyldens tid er over. Vår fromme tusling i en nedstengt by er en saga blott. Å stå på verandaen og se ut på tomme gater og en flytom himmel er bare et vagt vårminne. Det meste fungerer igjen, selv om vi ikke kan klemme og knuge hverandre i eininga, og må smøre oss med sprit før vi handler på butikker. Albuehilsing og håndsprit har aldri vært nok for å skape en kreativ himmel over tilværelsen. Så nå må jeg greie å skape den selv, helt alene, med dårlig samvittighet igjen. Pokker og.

  Foto: Anne B. RAgde

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå