Lærer i Trondheims-skolen: Det er provoserende når vår hverdag bagatelliseres 

Skolesektoren i vår by er et skip med full gass på vei mot et isfjell, mens lærere, assistenter, helsesykepleiere og miljøterapeuter fossror i motsatt retning.

Det er klart det er morsommere å lage strategier om «helhetlig ledelse», «felles løft» og «kompetansebasert utvikling» enn å rydde opp i utfordrende forhold, men nå trenger vi en kaptein, skriver Mats Ramo.  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Vi har gått inn i en skolehøst der trafikklyset har blinket korona-gult, både når det gjelder smitteverntiltak og organiseringen av skolene. 10. september spør oppvekstdirektør Camilla Trud Nereid om hvem som ser behovet for et felles ansvar i hele oppvekstsektoren. Det eneste åpenbare svaret ut fra hennes tekst, er at det i alle fall ikke er Nereid. Hun skriver: «Den enkelte enhet tildeles ressurser etter en budsjettmodell som sikrer likebehandling. [...] At halvparten av skolene går med mindreforbruk og den andre halvparten med merforbruk kan altså ikke forklares med utgangspunkt i budsjettildelingen.» Til tross for de utjevningsformlene i budsjettene, er dette langt fra hverdagen de fleste skoler møter. Ifølge Utdanningsforbundet er det flere skoler i Trondheim som ikke møter lærernormen, en lovpålagt minstenorm for lærertetthet.

LES OGSÅ: Hvem ser behovet for et felles ansvar nå?

Når budsjettildelingen fører til at elever som mottar spesialundervisning må settes opp mot fellesskapets rett til en lærer i klasserommet, setter Nereid mange av de elevene hun ville åpne skolene for, opp mot de som ikke har særskilte utfordringer. At en gjeng økonomer på rådhuset har laget en budsjettmodell som sier noe om gjennomsnittsinntekten og arbeidsledigheten i hver enkelt bydel, betyr ikke at man treffer. Jeg kan teorien bak å skyte med pil og bue, det betyr ikke at jeg treffer på første skudd.

LES OGSÅ: Hvem snakker om de sårbare barna nå?

I denne sammenheng så bør man også spørre seg om kommunens administrasjon faktisk snakker med dem de er ansatt for å lede? Hvis dere mener svaret på følgende spørsmål er nei, så gjør dere åpenbart ikke det: Har noen klasser eller elever blitt sendt hjem fra skolen i høst fordi det ikke har vært ressurser på enhetene til å ta vare på dem? Har skolene måttet ta spesialpedagoger ut av spesialpedagogisk undervisning for å dekke opp for noen som er syke? Setter skolene inn vikarer på alt av koronarelatert fravær?

LES OGSÅ: Skolestart og smitteparty

Ta en telefon til rektorene og still spørsmål såpass direkte. Svar meg gjerne på denne teksten når dere har gjort det. For når skolene har ekstrautgifter grunnet korona, blinker lampene rødt hos økonomitjenesten, som ber skolene bremse. Rektorene tør ikke annet enn å høre etter. Rektor ved Markaplassen skole, Rune Haldorsen, sa før sommeren at han ved nåværende budsjett ikke har råd til vikarer. Hvis dere har sagt til rektorene at de skal bruke ressurser for å sikre et forsvarlig tilbud til elevene i Trondheimsskolen ved koronarelatert fravær, og de ikke gjør det, ja så stoler de ikke på dere. Da er problemet enten at rektorene ikke har tillit til dere og aktivt motarbeider regjeringens lovnader - eller at dere, ved ikke å gi en slik garanti, sanerer tilbudet til barn og unge.

LES OGSÅ: Skolestart: Det er vårt felles ansvar at alle barn blir sett

LES OGSÅ: Hvor vanskelig er det å planlegge for normal drift?

Årsaken til at mange skoler går i minus, er at man har fått inntrekk i budsjettene. Det skyldes tidligere underskudd, som ofte har fått pågå over flere år. Selv om rektorer leverer kvartalsrapporter, har det fått dure og gå til underskuddene ikke lenger kan ignoreres. Da kommer kuttene, ofte som følge av at man ikke har stoppet ledere som har brukt for mye i gode tider. Nereid har helt rett i at politikerne må på banen. De må fatte enkeltvise vedtak når det skal praktiseres nedtrekk. Når årsakene til underskudd blir kamuflert med at «det i hvert fall ikke er budsjettenes feil», så må ansvaret flyttes fra administrasjonen til politikerne, som faktisk kan ta menneskelige vurderinger.

Samtidig må det komme en klar politisk garanti om at korona-utgifter blir refundert, ikke bare for skolen, men for hele tjenesteytende sektor. I mellomtiden har jeg noen konkrete forslag til kutt. Trondheim har en av de største sentraladministrasjonene for skole i Norge. Vi trenger færre papirflyttere og byråkrater, og flere ut i tjenestytende arbeid. Heller enn å ansette en «politisk rådgiver», burde man bakt en sjokoladekake og levert en spesialpedagog sammen med den ut til en skole som ikke klarer å oppfylle enkeltvedtakene om spesialundervisning. Det er provoserende når vår øverste sjef bagatelliserer en hverdag der rektorene føler at de må velge mellom elevenes ve og vel og grønne tall.

LES OGSÅ: Hvem snakker om de sårbare nå?

De to jeg deler det meste av undervisningstiden med, er velsignet med ualminnelig god helse. Det betyr at jeg er skånet for mye av det gode venner i hele byen rapporterer om. Der man ikke har tid til planlegging innenfor normal arbeidstid fordi man må dekke opp tilsyn grunnet sykefravær, der man ikke kan gi elevene pause i det fri fordi kohortinndelingen ikke gir nok plass. Jeg ser et skip i full gass på vei mot et isfjell, mens lærere, assistenter, helsesykepleiere, miljøterapeuter og saksbehandlere i BFT fossror i motsatt retning. Dette skjer mens skoleledelsen roper opp til ordføreren: «Full fart framover!» Hvis man skal bygge et lag rundt barn og unge, må styrkvinnen være på samme kurs som resten. Det er klart det er morsommere å lage strategier om «helhetlig ledelse», «felles løft» og «kompetansebasert utvikling» enn å rydde opp i utfordrende forhold, men nå trenger vi en kaptein.

Du kan fortsatt bli den kapteinen, Nereid, men da må hodet opp av sanden. Kosemøter med kanapeer på rådhuset må byttes ut med krav. Dine 6000 høyt kompetente kolleger forventer det. Du kan ta grep nå og bli husket som en som tok ledelsen. Eller du kan fortsette å tro på at økonomiske modeller utarbeidet av noen som knapt har vært i et klasserom, vet bedre enn de som jobber i skolen. Ballen er på din banehalvdel. Målet er langt fra åpent, men historien har vist oss at det ikke er umulig å score.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå