Jeg skulle ønske noen veide meg og fant meg for tung

Nordmenn blir stadig feitere. Myndighetene trenger ikke å være tjukke i hue i tillegg.

Saken oppdateres.

Tallenes tale er ubehagelig klar. Den norske kroppsvekta kryper stadig oppover. 70 prosent av den norske befolkningen er overvektig. En fjerdedel er så tunge at overvekta regnes som fedme, med dertil forhøyet risiko for alvorlige helseskader og tidlig død. Jeg kan skrive under på alvoret. Jeg har selv vært alt for tung, og ble alvorlig syk. Mer om det senere.

Først tilbake til tallene. Fedme har økt med over 40 prosent siden 2000. Norge er et av landene i Europa med størst økning i fedme. Vi er feitere enn våre naboer i Sverige og Danmark. Helsekonsekvensene er store. Overvekt og fedme antas å være årsak til over 3200 dødsfall i året. En undersøkelse Menon Economics utførte for et legemiddelselskap i fjor, beregnet de årlige samfunnskostnadene knyttet til fedme til 68 milliarder kroner. Fedmeekspert, professor og leder av Nasjonalt råd for ernæring, Jøran Hjelmesæth, kommenterte tallene slik da de ble kjent: Fedme er en enorm og undervurdert byrde for samfunnet.

Han har rett. Overvekt og fedme er en av de største truslene mot den norske folkehelsa. Likevel gjøres det altfor lite for å slanke befolkningen. Her er det ikke bare politikerne som har sviktet. Da Folkehelseinstituttet i 2018 skulle liste opp de ti viktigste risikofaktorene til sykdom og tidlig død, sto ikke overvekt og fedme engang på lista.

Hvordan kan det ha seg at et så iøynefallende problem som fedme ikke får den oppmerksomheten det fortjener? Hvorfor har ikke helsebyråkratene og politikerne for lengst satt i verk kraftfulle handlingsplaner og tiltak?

En forklaring kan være at overvekt har blitt ansett som et individuelt ansvar. Det er tross alt individet som spiser for mye og rører seg for lite. Og når dette preger tekningen rundt vektproblemer, blir også løsningene individbasert. Norsk slankepolitikk har i stor grad handlet om å gi befolkningen generelle råd om et godt kosthold og et sunt aktivitetsnivå. Så blir det opp til hver enkelt av oss å presse oss ned i vekt.

Setter vi Norge på badevekta, ser vi at strategien ikke fungerer. Det må kraftigere lut til. Denne uka la en ekspertgruppe fram rapporten «Sunnere matomgivelser i Norge» med 25 forslag til konkrete tiltak. Blant de viktigste er å regulere matprisene, slik at sunn mat blir billigere og usunn mat dyrere. Ekspertene foreslår dessuten å innføre gratis måltid i skolene.

Her er det mye å ta tak i. I Norge har vi for eksempel en fullstendig dysfunksjonell sukkeravgift. Den ble innført for snart 100 år siden som en luksusskatt hvis eneste berettigelse var å sikre staten inntekter. Slik fungerer den i store trekk i dag også. Sukkerfrie pastiller eller sukkerfri brus blir avgiftsbelagt like mye som sukkerholdige alternativer. Sukkerbomber som marengs eller marsipan (i pølse) er unntatt avgift ettersom de regnes som bakeprodukter. Hvis marsipanen blir utformet som en gris eller en julenisse, trer avgiften inn.

Vi bør absolutt ha en sukkeravgift, men den må få en helsemessig begrunnelse. Avgiften bør føre til at sukkerfrie alternativer faktisk blir billigere enn sukkerproduktene.

Skolemåltidet har vært en politisk krigssone. Den rødgrønne regjeringen kom et stykke på vei med å innføre gratis skolefrukt. Ordningen ble raskt skrotet da Solberg-regjeringen overtok makta. Høyre prioriterer lærer foran pærer, ble det sagt.

Jeg har undret meg over Høyres aversjon mot å tilby mat i skolen. På landsmøtene til Høyre står det alltid et rikt utvalg av både frukt, kalde og varme retter i foajeen utenfor møtesalen. Jeg antar at det er gjort for at delegatene skal prestere godt gjennom lange landsmøteforhandlinger. En kunne jo overført den samme logikken til skolene og tilbudt elevene sunn næring som drivstoff til både bedre læring og gode kostholdsvaner.

Jeg har spurt Høyre-folk om dette paradokset. Da har jeg fått til svar at Høyre har kjøpt maten på landsmøtet selv, og at det ikke er noen som nekter skolene å gjøre det samme. Og til syvende og sist, sies det, er det foreldrenes oppgave å gi barna mat.

Joda, det er foreldrenes plikt å sørge for at barna får i seg sunn mat. Men vi vet også at overvekt og fedme rammer sosialt skjevt. Dess lavere utdanning, dess mindre inntekt, dess høyere kroppsmasse. Å tilby et sunt skolemåltid til alle, å etablere gode kostholdsvaner tidlig i livet, vil dermed også bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Det synes jeg bør være et politisk ansvar.

Når dette er sagt, kommer vi selvsagt ikke utenom at vekt og helse også er et personlig ansvar. Det er din og min kropp vi snakker om. For de fleste av oss handler overvekt om at vi over tid tar til oss mer næring enn vi forbruker. Skal vi gå ned i vekt, må vi justere forholdet mellom kaloriinntak og fysisk aktivitet.

Samtidig som vår felles vekt øker, er også undervekt og spiseforstyrrelser økende problemer. Dessverre er det tabu, og ofte skambelagt, å snakke om kropp, utseende og vekt. Det gjør det vanskeligere å ta tak i utfordringer før de utvikler seg til problemer.

For å være litt personlig, så vet jeg en del om disse tingene selv. Jeg har store deler av mitt voksne liv vært overvektig. Til tider har jeg vært godt inne i fedmekategorien. Kolesterolnivået og blodtrykket ble målt og funnet for høyt. Men jeg har til dags dato aldri blitt veid på et legekontor.

Rett nok ble jeg oppfordret til å skifte til lettprodukter. Men det var ingen som sa det opplagte: Du bør gå ned i vekt. Hvis du ikke tar av noen kilo, er risikoen for alvorlige helseproblemer stor.

I fjor sommer fikk jeg hjerteinfarkt. Jeg kan ikke klandre andre enn meg selv for det som skjedde. Likevel, om jeg hadde blitt veid og funnet for tung, om helsepersonell hadde tatt opp «elefanten i rommet» i konsultasjonene, kunne kanskje alvoret sunket inn før det ble for sent.

Vi har en fedmepandemi på gang i Norge. Da må vi våge å snakke om vekt med fete typer.

På forsiden nå