Så klart det pågår et distriktsopprør

Bønder og fiskere investerer som aldri før. Kan man da snakke om et distriktsopprør?

Saken oppdateres.

Før kommunevalget i fjor gikk bussene nærmest i skytteltrafikk fra Bygde-Norge til hovedstaden. Plassen foran Stortinget ble fylt opp av bunadsgerilja, rovdyrmotstandere og pelsdyrbønder. Fellesnevneren var protest mot sentralisering og storsamfunnets overkjøring av distriktene.

Distriktspolitikk var et av de viktigste temaene i valgkampen. Resultatet kjenner vi. Senterpartiet ble valgets store vinner med 14,4 prosent oppslutning. Siden den gang har partiet gått ytterligere fram på meningsmålingene. I stortingsvalget om et knapt år kan Sp gjøre sitt beste valg noensinne.

Ikke rart at regjeringspartiene er opptatt av å tegne et mer positivt bilde av distriktspolitikken. De peker på at det bygges veier som aldri før, at det er færre kommuner på Robek-lista (kommuner som er satt under statlig økonomisk kontroll) og at investeringene øker i både landbruket og i fiskeriene. Eller som Høyres parlamentariske leder Trond Helleland oppsummerte i valgkampen i fjor: Det går så det suser i Distrikts-Norge!

Regjeringen: Rekordstor interesse for investeringer i landbruket

Det stemmer at bønder og fiskere investerer mer enn før. Problemet er at det er færre som tar del i verdiskapingen basert på disse naturressursene i distriktene. Gårdsbrukene blir færre og større. Fiskekvotene samles på færre fartøy. Havbruk, en av de virkelig store vekstnæringene i Norge, er et annet eksempel. Noen få, rike eiere har kontroll over produksjonsrettighetene.

Bygdeforskerne Reidar Almås og Eirik Magnus Fuglestad ved Ruralis – instituttet for bygdeforskning i Trondheim – lanserte nylig boka «Distriktsopprør – periferien på nytt i sentrum», der en rekke samfunnsforskere bidrar med å kaste lys over det nye distriktsopprøret. En av bidragsyterne, sosiologen Bjørn Egil Flø, beskriver «ei kjensle av ran» der folk opplever at verdier skapt på lokale ressurser skipes ut av bygda, samtidig som statsrådene forteller at det går bedre enn noen gang i Distrikts-Norge.

Flø skriver om en utvikling der lokale virksomheter kjøpes opp og legges ned. Om servicefunksjoner som forsvinner, om lokalsamfunn som gradvis tømmes for arbeids- og møteplasser. Det produserende næringslivet, særlig primærprodusentene, erstattes av konsulenter som skal fremme nye næringer – gjerne opplevelsesnæringer. Flø siterer en småbruker i Fjaler som han møtte på en av sine feltstudier: «Me har sett ranet skje framfor auga våre lenge no. Og her skal dei no produsere straum til britane utan å betale oss».

Dette er også en del av distriktsopprøret. Bygdefolk som opplever å få vindkraftparker tredd over hodene sine uten at det gir særlig med arbeidsplasser eller inntekter lokalt. Eller bønder som nektes å dyrke opp myra. Eller båteiere som ikke får bygge naust i fjæra. Det skaper avmaktsfølelse at noen andre, langt unna, treffer beslutninger som påvirker livet ditt uten at du har reell mulighet til å påvirke utfallet.

Regjeringen har vært opptatt av å modernisere Norge. Færre og større kommuner, for eksempel, skulle sørge for at kommunene kan få mer makt og myndighet. Det var i de små kommunenes egen interesse å bli robuste, framholdt regjeringen. Samtidig ble motstandere mot kommunesammenslåinger gjerne karakterisert som styrt av følelser. Du trenger ikke være psykolog for å forstå at kan oppfattes som sentralisert arroganse.

At det er optimisme i flere distriktsbaserte næringer, betyr ikke at alt står bra til i distriktene. Det kan være risikabelt for regjeringspartiene å avfeie distriktsopprøret som oppkonstruert.

Den sterke oppslutningen om Sp er i seg selv en indikasjon på et pågående opprør mot regjeringens distriktspolitikk. I «Distriktsopprør» beskriver valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU hvordan velgere flest er mer distriktsvennlige enn politikerne som representerer dem på Stortinget. Selv i byene rundt Oslofjorden har flertallet av velgerne distriktsvennlige holdninger: Over 50 prosent er helt eller delvis enig i påstandene «politikerne og byråkratene i Oslo forstår lite av det som skjer i distriktene» og «flere statlige virksomheter bør flyttes ut i distriktene».

De partiene som ønsker å gjøre et godt valg neste høst, gjør klokt i å sette seg inn i distriktsopprøret.

På forsiden nå