Ingen bønn for motstandere av kvinneprester

Biskopene i Den norske kirke måtte i det herrens år 2020 slå fast at mannlige prester ikke kan boikotte kvinnelige prester.

Preses Olav Fyske Tveit.  Foto: Kim_Nygaard

Saken oppdateres.

Kirken den er et gammelt hus, heter det i salmen. Mange vil nok også mene at det er et hus preget av gammeldagse holdninger. Det var litt den følelsen jeg hadde, da jeg fredag var underveis til pressekonferanse etter Bispemøtet i Trondheim. Der skulle biskopene si de endelige ord om de siste dagers hellige krangel, om hvorvidt mannlige prester kan reservere seg mot å samarbeide med kvinnelige prester.

I Den norske kirke er fortsatt dette et brennbart tema, hele 59 år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert som landets første kvinnelige prest i Vang kirke.

Kvinnelige biskoper: Endelig kan vi puste fritt

For de av dere som ikke følger de kirkelige diskusjonene tett, har det pågått en opphetet debatt om det skal være plass i kirka for mannlige prester som av teologiske grunner ikke anerkjenner kvinnelige prester. Og om disse mannlige prestene av den grunn kan reservere seg mot å utføre kirkelige oppgaver sammen med kvinnelige kolleger.

Denne debatten ble personifisert ved at den ungkonservative sognepresten i Sogndal, Mikael Bruun, sto åpent fram som motstander av kvinnelige prester. Det handler ikke om hans kvinnesyn, sier Bruun, han legger utelukkende Bibelens ord til grunn. Han tolker dem slik at prestetjenesten er forbeholdt menn. Dermed vil han heller ikke ta del i såkalt liturgisk fellesskap med kvinnelige kolleger.

Biskopene slår fast at det ikke eksisterer noen reservasjonsrett for mannlige prester som ikke vil samarbeide med kvinnelige prester. Preses Olav Fykse Tveit understreker at kallet til prestetjeneste gjelder for begge kjønn, og at det er en velsignelse for Den norske kirke.

Han er likevel kjent med at det i en viss utstrekning har vært en uoffisiell praksis der mannlige prester slipper å samarbeide med kvinnelige kolleger. Nå tar Bispemøtet et oppgjør med denne praksisen. Mannlige prester som har problemer med kvinners prestetjeneste, må ta dette opp med biskopen. Deretter skal biskopen treffe «nødvendige tiltak som forhindrer at kvinnelige kolleger blir skadelidende». I dette ligger det at boikott av kvinnelige kolleger ikke lenger vil aksepteres.

Likestilling tas heldigvis som en selvfølge i dagens samfunn. Det må Den norske kirke ta hensyn til dersom den har ambisjon om å være en folkekirke.

Rett nok må en åpen og inkluderende kirke også ha rom for ulike tolkninger av Guds ord. Bruun og hans meningsfeller vil nok hevde at biskopenes presisering betyr at det ikke lenger er plass til deres bibelsyn i kirka. Bispemøtet klargjør at det ikke er teologisk meningstvang i kirka. Likevel kan ikke ulike meninger komme til uttrykk i en praksis som rammer andre kolleger, påpeker biskopene.

Med andre ord: Prester står fritt til å mene det de vil, men de kan ikke gjøre hva de vil. Som for arbeidstakere i arbeidslivet for øvrig, påtar prestene seg forpliktelser når de lar seg ordinere. I dette tilfellet innebærer det å godta kirkas lære og ordning når der gjelder kvinnelige prester.

For meg, som observatør fra sidelinja, er det overraskende at kirka fortsatt baler med spørsmål rundt kvinnelige prester. Dette burde vært et for lengst tilbakelagt tema. Og hvis det er slik som Fykse Tveit sier, at det aldri har eksistert noen reservasjonsrett, burde kirka vært mye tydeligere på dette langt tidligere.

Dessverre er det mitt generelle inntrykk at kirka sliter med å holde tritt med det liberale samfunnets utvikling. Kirka har blitt oppfattet som en bremsekloss i spørsmål om homofili, abort og ny ekteskapslov, for å nevne noe.

Jeg forstår at dette kan være krevende spørsmål for mange troende. Men for Den norske kirke som institusjon må det veie enda tyngre at den er landets største trosfellesskap. For selv om kirka har mistet mange medlemmer de siste årene, står fortsatt 3,7 millioner nordmenn oppført i kirkebøkene. Om lag halvparten av alle barn og ungdommer døpes og konfirmeres i kirka.

Skal kirka fortsatt være relevant for flertallet av befolkningen, må den følge med i tida.

På forsiden nå