Korona vil koste oss mye mer enn vi tror

Det kunne vært mye verre, og noen sier de unge må tåle såpass. Men det kan være vondt å sitte alene på hybelen uansett.

Oslo 20181001. Illustrasjonsbilde av jente som sitter på bussholdeplass. Modellklarert. Foto: Mia Oshiro Junge / NTB  Foto: Junge, Mia Oshiro

Saken oppdateres.

Torsdagens tilfredshet med at Joe Biden lå an til å vinne valget, ble kortvarig. Den ble raskt overdøvet av en strøm av nyheter som var så dårlige at jeg ikke har sett maken siden mars.

Mediene fortalte om smitte så å si overalt – og regjeringen strammet kraftig inn på koronareglene. Samtidig fikk jeg innsyn i en undersøkelse som Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim (Sit) har gjennomført blant 2000 studenter.

Den viser at én av fire ferske studenter sliter med ensomhet. Flere har hatt store, psykiske plager i høst enn i april. Studentene ga sine svar i oktober – og nå i nitriste november er nok både ensomheten og de dystre tankene enda verre. Studentene må sitte hjemme under eksamen, og enda mer av undervisningen blir digital. Om hybelen ikke føltes som et fengsel før, er det fare for at den blir det nå.

Regjeringen vet at studentene kan få det vanskelig og har satt ned ei ekspertgruppe som skal anbefale tiltak. Du trenger ikke være mye ekspert for å si at det som trengs, er at folk kan møte hverandre. Men hvordan vil det la seg gjøre med de nye koronatiltakene?

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hjemmekontor er vondt, ensomt og dyrt

Som Hadia Tajik (Ap) sa i Stortinget mens de dårlige nyhetene strømmet over oss: Koronakrisen fører til menneskelige kostnader som ikke kan måles i kroner og øre. Da hadde statsministeren nettopp sagt at nå må vi nordmenn holde oss hjemme.

Jeg tenkte at ja, selvfølgelig skal vi følge både råd og regler. Men hva vil det koste? Én sak er pengene. Hva vil næringslivet tape, hvor mange flere risikerer å bli arbeidsledige, hvor mange flere milliarder må vi hente fra oljefondet? Kanskje er det en annen kostnad som blir enda høyere. Koronakrisen gjør noe med oss, og det kan hende vi må slite med ettervirkningene lenge etter at samfunnsmaskineriet er tilbake i normalt gjenge.

  Foto: Tegning: Karl Gundersen

En stor undersøkelse som Universitetet i Oslo og Modum Bad gjennomførte da pandemien var på sitt verste i mars, ga i hvert fall triste resultater. Den viste en voldsom økning i symptomer på angst, depresjon, ensomhet og posttraumatisk stress. Helsearbeidere var mest utsatt, men undersøkelsen viste også at ungdom hadde det svært vanskelig.

LES OGSÅ: De unge er ekstra ensomme under pandemien

Jeg lurer på om de som roper høyest om mye strengere tiltak mot korona, har glemt at to hensyn må veies opp mot hverandre. Smitteverntiltakene ligger i den ene vektskåla. I den andre ligger kostnadene som tiltakene fører til. Ikke bare de økonomiske, men også de psykiske. Jeg tror koronaen på lengre sikt vil koste oss mye mer enn vi er klar over i dag.

Studentsamskipnadens ferske undersøkelse gir en pekepinn. Studentene forteller om mer stress og dårligere motivasjon. Det er blitt vanskeligere å møte andre, og ensomheten øker. Det er ikke lett å bli kjent med noen når du helst skal holde deg hjemme. Torsdag kveld stengte Studentersamfundet, som i min studietid var noe av meningen med livet.

Trd.by har de siste ukene intervjuet mange unge i Trondheim som har fortalt om hvordan det oppleves å være ensom. De neste ukene blir det enda verre.

Noen vil innvende at såpass må de tåle. Vi er midt oppe i en pandemi, og alle må ofre noe for at vi skal komme oss gjennom krisa på en best mulig måte. Innstrammingene innebærer til og med at eldre dør på sykehjem uten å få besøk av familien. At en del unge må holde seg på hybelen, er ikke det verste, vil de si.

Jeg er enig, men de som sliter med tunge hverdager, finner nok ikke mye trøst i at «det kunne vært verre». Ungdomstida er den mest sosiale fasen i livet. De unge – særlig de som flytter hjemmefra for å studere – skal finne nye venner og gjerne en kjæreste. Det er vanskelig når du sitter ved skjermen. De unge har dessuten mindre trening i å tåle påkjenninger enn voksne.

Og selv om regjeringen vil holde skolene i gang, er smittesituasjonen og strenge tiltak i ferd med å ramme stadig yngre. Flere skoler skal ha hjemmeundervisning, blant annet i Viken og Bergen. Vil flere byer og fylker følge etter? Hva blir prisen? Får vi en hel generasjon som vil slite med psykiske koronaskader?

Vi nordmenn har riktignok et bedre utgangspunkt enn folk i mange andre land. Vi er for eksempel mindre ensomme – selv om det ikke føles sånn når vi sitter alene ved skjermen mens folk samles på landsbytorget eller rundt kafébordene ved Middelhavet.

Likevel viser undersøkelser at det er mer ensomhet i storfamiliene lenger sør enn i Norge. De eldre er heller ikke så ensomme som vi tror. Forskningen tyder på at ensomheten har sunket noe blant de eldre de siste årene, mens den har økt blant yngre, ikke minst blant tenåringer.

Ensomhet er uansett et alvorlig helseproblem som nå kan bli større. Påstanden om at ensomhet er like skadelig som 15 sigaretter om dagen, er blitt gjentatt så ofte at det nærmest er blitt en sannhet. Den britiske økonomen og forfatteren Noreena Hertz skriver også om de 15 sigarettene i den ferske boka «Ensomhetens århundre».

Der legger hun noe av skylda for ensomheten på kapitalismen, nyliberalismen og individorienteringen. Hun er nok inne på noe, men i Norge er de fleste fortsatt opptatt av at fellesskapet har stor verdi. Når hver enkelt av oss ofrer så mye for å begrense smitten og de aller fleste følger regjeringens anbefalinger, ligger hensynet til fellesskapet i bakhodet. For det er jo bare et fåtall av dem som blir smittet som blir virkelig syke.

Nyliberalismen lar jeg ligge i denne omgang, for akkurat nå har vi et problem som er atskillig mer akutt. Vi skal selvfølgelig gjøre alt vi kan for å bekjempe smitten, men det må være lov å spørre om vi legger så tunge vekter i skåla for smittevern at vi kommer ut av balanse?

Når jeg ser hvordan de unge har det i 2020, er det også et annet spørsmål som melder seg. De som er født i årene rundt 2000, kalles gjerne generasjon Z. Kanskje vi må begynne å kalle dem generasjon K? K for korona.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå