Historien om Maria fyller meg med skrekk

Vi må akseptere at mennesker gjør feil, også dem som jobber i helsevesenet. Men sviket mot Maria er vanskelig å tilgi.  

En historie å lære av: Historien om Maria Lian er svært vond, men håpet er at den kan bidra til at andre unge pasienter får god nok behandling.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

Historien om Maria Lian, som Ukeadressa fortalte om i helga, er så vond at den fyller meg med skrekk. Håpet er at alle kan lære av feilene som er gjort.

Leser du portrettintervjuer, følger det som regel med en boks med noen faste spørsmål som intervjuobjektet svarer på. Blant annet: «Hva er du mest redd for?» Svært mange svarer at de er mest redde for at noe skal skje med deres nærmeste. Vi bekymrer oss for den personlige økonomien, for jobben, ekteskapet, helsa, klimaet, krig, bomber og granater. Men mest av alt er vi redde for at noen i familien skal dø. Og det verst tenkelige er å måtte overleve sine egne barn.

Dette verst tenkelige skjedde med Laila og Lars. De mistet datteren Maria. Lillesøster Vilde mistet storesøstera si. Maria utviklet spiseforstyrrelser og ble etter hvert svært syk. Men ekspertisen som skulle hjelpe tenåringen, feilet. På Barne- og ungdomspsykiatrisk (Bup) avdeling Lian ble hun tvangsinnlagt altfor lenge. Maria opplevde tvangen som fæl, hun følte seg overkjørt.

LES hele historien her: Høsten Maria fylte 16 år, ble hun syk

Hun ble også utsatt for det som ikke skal skje: En lege som utnytter sin høyst sårbare pasient. Som peprer jenta med private meldinger og invitasjoner som selvsagt ikke hører hjemme i en behandling. Statens helsetilsyn har konkludert med at legen er uegnet i yrket og vedkommende har mistet autorisasjonen. Fylkeslegen sier rollesammenblandingen er alvorlig.

Livet snudde: Maria var aktiv og hadde venner, men på slutten av ungdomsskolen ble hun deprimert og lukket seg inne.   Foto: Privat

Etter hvert ble Maria livstruende syk, men helsehjelpen hun fikk på tampen av livet, var tidvis uforsvarlig. Da hun ble tvangsernært på Østmarka, gikk det galt. Hun fikk hjertestans, havnet i respirator og døde 18 år gammel.

Etter at Maria døde døde, ble det åpnet flere tilsynssaker. Statens helsetilsyn og Fylkesmannen i Trøndelag konkluderte med lovbrudd og svikt i helsehjelpen ved Bup Lian, medisinsk avdeling på Øya og ved Østmarka psykiatriske sykehus. Norsk pasientskadeerstatning mener dødsfallet skyldes svikt i behandlingen. Pasientombudet mener det samlede helsetilbudet til Maria var kritikkverdig og uforsvarlig.

Midtnorsk debatt: Det kan være vondt å sitte alene på hybelen uansett

For foreldre som mister ungen sin på den måten, må det være nesten uutholdelig å tenke på alt som gikk galt. Mennesker gjør feil, også i helsevesenet. Det må vi akseptere og kunne tilgi. Mangel på ressurser kan også oppleves som urettferdig og umenneskelig. Helsevesenet har en sekk med penger, men alle behov kan ikke tilfredsstilles. Det betyr at noen pasientgrupper ikke får medisinen eller behandlingen de kunne ha fått hvis pengesekken var uuttømmelig. Helsevesenet er med andre ord ikke perfekt.

De kjempet for dattera: Laila og Lars Lian på graven til Maria.   Foto: Kim Nygård

Men når systemet tidvis svikter, og det attpåtil rammer en ungdom, er det nærmest utilgivelig. De aller fleste foreldre strekker seg så langt de kan for å redde ungen sin. Men når barnet er alvorlig sykt, må de sette sin lit til at helsevesenet kan gi den beste behandlingen som er tilgjengelig. Å gi fra seg kontrollen gir sikkert mange mødre og fedre en følelse av avmakt. Det eneste de kan gjøre, er å stole på fagfolk.

Midtnorsk debatt: Tyskervitsen er et eksempel på når politisk korrekthet får for mye plass

I Marias tilfelle var helsehjelpen altfor dårlig. Det er viktig å understreke at hennes sykdomshistorie og behandling er kompleks, den inneholder både en ekstremt utarmet kropp, psykiatri og tvang. Det er også sjelden slike alvorlige diagnoser får så tragiske utfall. Men sykehuset burde vært mer lydhøre overfor foreldrenes innspill. Foreldre skal slippe å kjempe to kamper, både mot barnets sykdom og mot hjelperne. Det eneste lyset i denne mørke historien er at sykehuset kan lære av feilene som ble gjort. Familien Lian skal ha honnør for at de åpent forteller om traumet. Det er tøft, men deres erfaringer kan gi både hjelpeapparatet og oss privatpersoner viktig innsikt. Offentligheten trenger slike fortellinger.

Søstre: Vilde (til høyre) mistet storesøster Maria.   Foto: privat

Allerede har det skjedd endringer som forhåpentligvis trygger unge pasienter. Både Sivilombudsmannen, Fylkesmannen og Pasientombudet har det siste året vært bekymret og kritiske til tilbudet ved Bup Lian, og vi må forvente at nye rutiner høyner kvaliteten på avdelingen. Det skulle bare mangle. De mest sårbare blant oss skal bli hørt og få best mulig hjelp når livet er på sitt skjøreste.

Midtnorsk debatt: Det er virkelig svært lite ved hennes stil som minner om pinlig husmorpornofilm

På forsiden nå