Lettkrenket?

Som liberal muslim og et kritisktenkende menneske ble jeg overrasket over hvor sterkt Muhammed-karikaturen traff meg.

Azra Halilović (t.v.) opplevde noe på vei til denne debatten med Shazia Majid, Bjørn Hatterud og Camara Joof under Sakprosafestivalen nylig.   Foto: Litteraturhuset i Trondheim

Saken oppdateres.

For par uker siden var jeg på vei til Litteraturhuset for å lede en samtale om rasisme, utenforskap og diskriminering under Sakprosafestivalen. Mens jeg gikk fra Munkegata mot Søndre, tenkte jeg på samtalen og hvordan vi kan få et samfunn som fungerer godt for alle, åpent og inkluderende. Hvordan verne om det gode vi har – og sammen forbedre det som må forbedres.

Jeg vil ikke trekke oppmerksomhet bort fra et viktig tema nå, men jeg hadde akkurat kjøpt meg mine første Dr. Martens vintersko. Og siden jeg har ønsket meg slike i 30 år, måtte jeg kaste enda et beundrende blikk ned på dem. Idet blikket mitt falt, merket jeg at jeg tråkket på en tegning. Jeg så nærmere. Det var en karikaturtegning av profeten Mohammed. Akkurat i det jeg løftet blikket igjen, kom det en småbarnsfamilie mot meg, og de smilte til meg. Mor far og to barn. Mor gikk med hijab. Av en eller annen grunn prøvde jeg å få vekk tegningen før de så den. Jeg bøyde meg og tok den opp. Og akkurat i det øyeblikket kjente jeg det: En uendelig tristhet.

LES OGSÅ: Hjertet som sluttet å slå

Bare noen uker tidligere fikk vi nyheten om det brutale drapet på læreren Samuel Paty i forstaden Conflans-Sainte-Honorine i Frankrike. Han viste elvene sine karikaturer av profeten Mohammed, og det kostet han livet. Om vi liker det eller ikke, så er vi mennesker forbundet til hverandre, vi er forbundet til Samuel og vi er forbundet til gjerningsmannen. En slik hendelse ryster de fleste av oss, og jeg reagerte med avsky og aggresjon. Jeg sto midt i stua og nærmest ropte: Nå må vi alle tegne profeten Muhammed! Ytringsfrihet skal vi verne om, og vi skal ta ansvar for å tilegne oss kunnskapen vi trenger for å verne om demokrati, ytringsfrihet.

LES OGSÅ: Det er lite attraktivt å være kvinne i offentligheten

Jeg tok opp og holdt Muhammed-karikaturen i hånden, tross smittevernreglene ... Jeg så på den, og jeg kjente det: En emosjonell reaksjon. En reaksjon på karikaturtegningen. Og misforstå meg rett, jeg er et liberalt, kritisktenkende menneske. En liberal muslim. Jeg er ikke tilhenger av noe organisert religion, men jeg har en spirituell tilknytning. Profeten Muhammed er ikke en skikkelse jeg har noe sterkt forhold til, min dypere kontakt til noe større, noe utover meg som menneske, er ikke knyttet til profeter.

Og likevel kjente jeg på en tristhet og et ubehag. Mens jeg så på karikaturtegningen, ropte den ikke «ytringsfrihet» til meg. Den ropte «Du er ikke velkommen her! Norge er ikke ditt hjem, kom deg vekk!». Dette er ikke noe ny følelse for meg. Jeg er født i Bosnia hvor min slekt går flere generasjoner tilbake. Vi var ikke velkomne der heller, på 90-tallet ble vi drevet ut på flukt og slik ble Norge mitt nye hjem. Et hjem som jeg de siste årene stadig må forsvare min tilhørighet til, om jeg vil det eller ikke.

LES OGSÅ: Du møter henne på skolen, på legekontoret, på butikken, på kafé, i marka på tur

Og der sto jeg, på vei for å snakke om et mer inkluderende, raust og godt samfunn for oss alle, og jeg holdt en karikaturtegning som fikk meg til å føle på mindreverd. Jeg tok meg sammen og konkluderte med at dette må jeg tåle, i ytringsfrihetens navn. Og jeg er enig med meg selv der: Dette må jeg tåle, og det tåler jeg! Men jeg mener også at å spre hat har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. For noen år siden advarte FNs generalsekretær Antonio Guterres med å si at «Hat er i ferd med å bli normalen både i liberale demokratier og autoritære regimer». Vi bør verne om demokratiet og se på hatprat som en trussel.

I det siste har vi sett en koordinert aksjon i Norge der Muhammed-karikaturer har blitt spredd på blant annet videregående skoler, også i Trondheim. Jeg mener slike aksjoner ønsker kaos, ønsker provokasjon for hat sin del, og ikke for ytringsfrihet eller demokrati. Derfor er det også viktig å si imot slike aksjoner. Jeg holder ytringsfriheten hellig, og hat og hatprat ser jeg på som en trussel mot et sivilisert samfunn. Og det er vel et sivilisert samfunn vi ønsker?

LES OGSÅ: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

I 2006, da det sto på som verst etter at Magazinet trykket karikaturer av Muhammed, ringte min far meg. Han er imam, og han sa: «Azra, vær så snill ikke gå inn i en diskusjon om det som skjer nå. Husk at Muhammed bryr seg ikke om vi tegner han eller ikke. Han trenger ikke å bli forsvart!» Nei, profeten Muhammed bryr seg ikke, men jeg bryr meg om en verden der vi snakker sammen og er oppegående nok til å se forskjell mellom hat og ytringsfrihet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå