Beskjedne kvinner er et samfunnsproblem

Fortsatt er vi menn mye synligere i mediene enn kvinnene. Det er deprimerende å tenke på. Men jeg kan ikke annet enn skylde på kvinnene.

  Foto: Karl Gundersen

Saken oppdateres.

USA-ekspert Sofie Høgestøl har tilsynelatende vært overalt den siste tiden. Gjest i Nytt på nytt, portrettintervjuobjekt og nærmest fast inventar på tv og radio både under og etter presidentvalget i USA. Hun er en del av en mer og mer frodig ekspert-fauna i det norske medielandskapet.

Hun ser til og med ut til å ha fått medlemskap i den eksklusive klubben av eksperter som nordmenn liker på et dypere, mer personlig plan enn resten. En klubb forbeholdt noen utvalgte få eksperter som besitter en ubestemmelig blanding av ekspertise, lun folkelighet og glimt i øyet. Her finner vi blant andre fysiker Andreas Wahl og zoolog Peter Bøckman. NRKs sjakkekspert Torstein Bae er med. Ja, for ikke å glemme smittevernets skytsengel og nasjonalorakel Espen Nakstad.

Og nå banker sannelig Høgestøl på døra til denne klubben. Det er forfriskende. For ikke bare er hun en USA-ekspert med faktisk ekspertise, men hun er i tillegg en kvinne.

Midtnorsk debatt: Det er skummelt å si det, men: Skjerp dere kvinner

At Høgestøl er kvinne, er ikke forfriskende i seg selv. Ikke at hun er ekspert heller. Men å være en kvinnelig ekspert som tør å ta plass på tv, radio og i avisene må sies å fortsatt være ganske sjelden vare.

Dessverre.

Like lenge som Norge har hatt en pressedekning, så har kvinnelige kilder vært underrepresentert i den. Alt du trenger å gjøre for å se at det fortsatt er slik, er å telle. Nettstedet prognosis.se, og den beslektede twitterkontoen «Likestillingsbot», teller hvor mange ganger kvinnelige navn og pronomen dukker opp i landets nettaviser hver dag, sammenlignet med sine maskuline motparter. Dette er ingen eksakt vitenskap, men gir en grei pekepinn.

Denne uken – som de fleste uker – har gjennomsnittet ligget et sted mellom 20 og 30 prosent. På mandag var Adresseavisen helt nede i 18 prosent. Kvinner utgjør, som kjent, rundt halvparten av befolkningen – og rundt førti prosent av alle forskere i landet – men likevel nevnes menn 2,5 ganger så ofte i nettavisene.

Det kan være fristende å legge all skyld på mediene, naturligvis. Det bør vi ikke gjøre. For selv om media må ta sin del av ansvaret, må også kvinnene skylde litt på seg selv. Kvinner må rett og slett skjerpe seg.

For det publikum kanskje ikke vet, men som vi journalister opplever hele tiden, er hvor vanskelig det kan være å få kvinnelige kilder til å stille opp i media. Det finnes naturligvis unntak, men alt i alt har kvinner generelt – og kvinnelige fagfolk spesielt – en langt høyere terskel for å stille opp i mediene, enn det menn har.

Midtnorsk debatt: En neve dollar

Forbløffende ofte har jeg opplevd at kvinnelige forskere sender meg videre til nærmeste mannlige forskerkollega. «Du bør ikke snakke med meg om dette. Han på kontoret ved siden av er mye bedre.» Men dette er ofte bare tull. Det har hendt at de kvinnelige forskerne som sender meg videre har skrevet hele bøker om tematikken jeg forsøker å belyse. Til og med fyren på nabokontoret påpeker dette. Men mannlige forskere er ofte villige til å uttale seg likevel, selv uten å ha skrevet en eneste bok om tema.

Min teori er at mannlige forskere tenker: «Såklart kan jeg uttale meg om dette – jeg er jo forsker.» Mens kvinnelige forskere litt for ofte tenker: «Dette kan jeg jo ikke uttale meg om – jeg er jo bare en skarve forsker.»

Det finnes nok mange gode grunner til at kvinnelige forskere synes det er vanskeligere å stille opp i media enn menn. De har blant annet en helt annen kamp for respekt og aksept bak seg, enn sine mannlige kolleger. Så nylig som 1989 var kun 18 prosent av alle norske forskere kvinner. At fallhøyden om man skulle si noe feil i media oppleves større hos kvinner enn hos menn, er kanskje ikke så rart.

Og om du ikke er bekymret for hva du skal si, så kan du jo alltids bekymre deg for hvordan du ser ut.

Ta forbrukerøkonomiens verden. Dette ser ut til å være et av fagfeltene hvor kjønnsfordelingen av profilerte eksperter i media er ganske godt balansert. Men mens den ene halvparten av landets økonomi-eksperter ser ut til å være blazerkledde, seriøse, ofte skallede menn – ser den andre halvparten ut til å bestå av parodisk pene bankdamer, med glansfullt hår og Colgate-glimt i tanngarden.

Det er ikke utenkelig at dette er med på å heve terskelen for å stille opp i media, for den gjengse kvinnelige forsker.

Her må media naturligvis ta selvkritikk. Jeg etterlyser flere bustete, uflidde kvinnelige eksperter i mediene. Vi trenger å se og høre fra dem som er for opptatt av fagfeltet sitt til å bry seg om en yoghurtflekk på tweedjakka eller litt fingerfett på brilleglasset.

Men underrepresentasjonen av kvinner i media handler ikke bare om ekspertene, naturligvis. Problemet stikker dypere enn som så. Kvinnen i gata er også nødt til å skjerpe seg. Et overveldende flertall av leserinnleggene Adresseavisen mottar hver dag er forfattet av menn. Ja, selv i kommentarfeltene i landets nettaviser, så er det mannlig dominans.

Sistnevnte eksempel er kanskje vanskelig å tolke som noe stort nederlag, men jeg mener det likefullt er et symptom på den samme sykdommen. Skal kvinner få større plass i media, må kvinner tørre å ta større plass i media. Ta ordet! Ta ansvar! Vær mer synlig!

Midtnorsk debatt: 50 år med nedvurdering av Hans Rotmo

Og om dere nekter å gjøre det for deres egen del – vær så snill, gjør det for vår. For dere tror vel ikke at vi menn liker det faktum at det alltid er vi som uttaler oss bombastisk om ting vi ikke har greie på? Tror dere vi liker at du kun trenger å lese en halv setning av et hvilket som helst sint kommentarfeltinnlegg, før du korrekt kan anta at en mann står bak?

«ALTSÅ, NO LANDA VI PÅ MÅNEN I 1969, MEN Å LAG EI ROINNKJØRING PÅ KLÆTT…»

Mann. Garantert.

Vi trenger egentlig ikke flere kvinner. Vi trenger færre menn. Men det ville vært fåfengt å skrive en kommentar om at «menn må ta mindre plass i media». Det er som å oppfordre paven til å slutte å gå med rar hatt. Det er en tradisjon som står altfor sterkt.

Kvinners høyere terskel for å uttale seg i media er prisverdig. Den er også å blitt et samfunnsproblem. Nå er tiden inne for at kvinner – fortrinnsvis alle dere som har peiling – begynner å tro på at dere faktisk har peiling.

Vi landet strengt tatt på månen i 1969… nå må kvinner snart begynne å gi litt mer blaffen.

På forsiden nå