Hey Google, overvåker du meg?

Jeg tror tiden vi lever i vil huskes for ettertiden som «Den store paranoiaen». Det kan riktignok hende at det bare er min personlige paranoia som snakker.

Saken oppdateres.

Da jeg var barn, på nittitallet, kan jeg ikke huske at folk var spesielt engstelige. Folk var redde for «de vanlige greiene». Ting som eksploderer, folk med våpen og debatter om ulv.

Siden den gang har verden blitt veldig annerledes, og det generelle trusselbildet har forandret seg i takt. Vi er fortsatt redde for eksplosjoner, våpen og ulv – men også svært mye mer.

Den største forskjellen er nok at mange av oss ikke helt skjønner hva vi er redde for, nå til dags. Krig er blitt fjernstyrt og spionasje, kriminalitet og terror foregår på nett. Alle er redde for «algoritmene» som styrer livene våre, men ganske få vet hva en algoritme egentlig er.

Midtnorsk debatt: Ti dager i Clubhouse-tåka

Verden er blitt mer abstrakt. Den er full av «datagreier» som bare fåtallet forstår. Og bedriftene som spesialiserer seg på disse «datagreiene», blir selvsagt større og mektigere for hver dag som går. «De fem store» – Facebook, Google, Apple, Amazon og Netflix – har i grunnen tatt over verden. Høres ikke dette ut som starten på en dystopisk sci-fi-film, så vet ikke jeg.

Verden har nok aldri vært tryggere, men siden vi ikke forstår den føles den farligere enn noensinne. Dette er kanskje grunnen til at konspirasjonsteoretikerne nå ser ut til å oppleve en form for jappetid. Man blir ikke mindre paranoid av slikt. Takket være USAs pangstart på 2021, er jeg til enhver tid bekymret for at en vrimlende mobb av pelskledde gærninger skal storme huset mitt for å ta hånlige selfies fra godstolen min.

Som et perverst kirsebær på toppen, truer en global pandemi både liv, arbeidsplasser og «hverdagen» slik vi kjenner den – samtidig som den gir vann på mølla for den overnevnte konspirasjons-gjengen, styrker «de fem stores» bedriftenes markedsposisjon og gjør vår avhengighet av «datagreiene» vi ikke forstår enda større.

Paranoia den eneste rasjonelle responsen, spør du meg.

Men det finnes nok en grense for hvor mye paranoia en hjerne tåler. Min går stadig oftere inn i en slags apatisk stand-by-modus. Da jeg i fjor leste saken om at amerikanerne skal ha spionert på norske mål, reagerte jeg knapt med mer enn et skuldertrekk. Alle vet jo at alle spionerer på alle, nå til dags.

Skal du uansett overvåkes, kan du like gjerne gjøre det beste ut av det. Det første jeg gjør når jeg åpner laptopen om morgenen, er derfor å nikke høflig til webkameraet – sånn i tilfelle det sitter en svett, russisk hacker på andre siden. «God morgen, Boris.»

Midtnorsk debatt: Korrespondentbrev fra innsiden av TikTok

Siden ekspertene påstår at det bare er tull, har jeg forsøkt å legge fra meg mistanken om at Google overvåker alt jeg sier. At Google overvåker alt jeg søker på, begynner imidlertid å bli vanskelig å overse. Jeg rakk knapt å vurdere å kjøpe ny kommode her om dagen, før alle verdens nettsider var tapetsert med kommodereklamer fra alskens lyssky kommodefabrikanter. Men selv om det er ekkelt at internett vet at jeg ønsker meg kommode, er det unektelig litt praktisk også.

Nå som jeg har kjøpt kommode, er kommodereklamene mest irriterende. Halvt på kødd og halvt fordi jeg innerst inne tror at Google overhører samtalene mine, sier jeg inn i mikrofonen på Mac-en min: «Hei, Google-ansatt… Fredrik her. Har kjøpt kommode. Ny reklame, takk!»

En skingrende stemme fra bak lamellgardinen svarer umiddelbart: «BEKLAGER JEG OPPFATTET IKKE HVA DU SA.»

Ah, Googlehøytaleren jeg hadde glemt at jeg eier har meldt seg på i debatten. Den gjør det i ny og ne, for å gjøre det orwellske marerittet jeg lever i komplett. En gang i blant viser den sågar tegn til å ha utviklet fri vilje. I fjor serverte den meg for eksempel en kakeoppskrift, helt uoppfordret.

Midtnorsk debatt: Nei, E-tjenesten skal ikke overvåke nordmenns kommunikasjon

Kun i en gal verden kan en kakeoppskrift oppleves som et hackerangrep. Og kun i en enda galere verden, klarer man å venne seg til det.

For nå er gerilja-kakeoppskrifter en like naturlig del av lydbildet hjemme hos oss som lyden av kaffetrakteren. Om så Googlehøytaleren hadde avbrutt en rolig frokoststund ved å brøle «SATAN VIL REGJERE I TUSEN ÅR», hadde jeg knapt latt meg affisere. Jeg hadde nok bare reagert på den vanlige måten: Med et nonchalant skuldertrekk.

Jeg trekker tilbake det jeg sa innledningsvis. Vi lever ikke i «Den store paranoiaen». Vi lever i «Den store kapitulasjonen».

På forsiden nå