Nikolaj Kahn har jobbet med rusbehandling i ti år: Rusreformen vil ikke hjelpe de man ønsker å hjelpe

Forslaget som er lagt frem, anerkjenner ikke virkelig rusmisbrukere som pasienter. Er enda flere juridiske gråsoner veien å gå?

Rusreformen har gode intensjoner, men den adresserer ikke de virkelige problemene for de med alvorlige rusproblemer, skriver Nikolaj Kahn. Bildet er fra fredagens pressekonferanse.   Foto: NTB/Scanpix

Saken oppdateres.

Som spesialist i rus- og avhengighetspsykologi har jeg jobbet i nærmere ti år med alvorlig rusproblematikk i behandlingsapparatet. Det var derfor spenning knyttet til rusreformen, regjeringens forslag for å bedre situasjonen for rusbrukerne i Norge. Visjonen er at samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk, overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Det er vanskelig å være uenig i intensjonen, og mitt inntrykk er at brukergrupper, politikere, behandlere og interesseorganisasjoner støtter at behandling virker bedre enn straff. Dessverre mener jeg at reformen bommer på tiltak og ikke treffer kjernen i vanskene ruspasienter står overfor i Norge.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Da Bent Høie og Guri Melby holdt pressekonferanse fredag i forrige uke, nevnte de ikke Folkehelseinstituttet (FHI) sitt innspill fra mars 2020. Jeg siterer: «Utvalgets konklusjon om at reformen ikke vil føre til en nevneverdig økning i bruk, er ikke tilfredsstillende vitenskapelig begrunnet da foreliggende studier har betydelige metodiske svakheter. Det kan derfor ikke utelukkes at reformen vil bidra til en viss økning i narkotikabruk. Om det ikke følger økte ressurser med en slik reform, er det lite sannsynlig at det kommunale tiltaksapparatet kan utføre nye oppgaver uten at dette går ut over utførelsen av eksisterende oppgaver.»

I rapporten fremhever FHI at gruppen med problematisk rusbruk er så liten at den totale effekt for folkehelsen er minimal, bortsett fra positive effekter av å slippe ubetalte bøter når man allerede har lav eller ingen lovlig inntekt. Hvis man leser denne uttalelsen med forvaltningsblikk, er det egentlig en kraftig kritikk. FHI er altså bekymret for at reformen vil bidra til en økning i befolkningens narkotikabruk og ha liten effekt for dem de prøver å hjelpe.

Rusreformen har gode intensjoner, men den adresserer ikke de virkelige problemene for de med alvorlige rusproblemer, skriver Nikolaj Kahn.   Foto: Mariann Dybdahl

Så hvordan kunne rusreformen virkelig ha hjulpet?

En av de viktigste kampene man har kjempet for ruspasienter, er at de skal oppnå lik status som andre pasientgrupper. Gjennom å tilby ruspasienter behandling i spesialisthelsetjenesten tilbake i 2004 skulle man øke den faglige kvaliteten og pasientsikkerheten. Fra tilfeldige behandlingsopplegg i private institusjoner der både religiøs filosofi og pseudoteori fikk regjere, kan pasienter som ønsker det i dag henvises til ulike former for tverrfaglig, spesialisert rusbehandling, kalt TSB. Behandlingen skal være basert på anerkjente vitenskapelige prinsipper og man får tilbud om utredning av fysisk og psykisk helse, avklaring av motivasjon for behandling, behandling for samtidige lidelser og hjelp til å etablere et eget botilbud, arbeid og gjeldsrådgiving. Tilbudet samarbeider ideelt sett med Nav og det kommunale tjenesteapparatet. Målet er å etablere rammer for et liv de er i stand til å mestre. For mange innebærer ikke dette rusfrihet, men gode relasjoner til behandlingsapparatet som hindrer ytterligere forverring av helse og sosial situasjon.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Dessverre er det ofte vanskelig å hjelpe pasientene til å lykkes med sine mål. Forklaringen ligger både i ressursene tilgjengelig, i kompetansen vår og hos brukeren selv. Lovverket er bare en parentes i denne sammenhengen. Rusavhengighet er en komplisert affære der nevrobiologi, sosiale forhold, psykisk og fysisk helse og motivasjon påvirker utfallet. I rusbehandling kalles dette den bio-psyko-sosiale modellen.

Skal rusreformen virkelig være en reform, trengs tydeligere fokus på å øke rusavhengiges status som pasienter. Slik ville man ryddet opp i juridiske gråsoner i det eksisterende behandlingstilbudet og bedret rettssikkerheten. Et eksempel er dagens lovgiving rundt tvungen rusbehandling. I tvunget psykisk helsevern er det en ansvarlig spesialist – altså helsepersonell på sykehus – som har ansvaret for tvangen, enkelt forklart. I rusbehandlingen er det kommunen som vurderer tvunget behandling. Den ansvarlige her er altså en annen enn den som skal utøve og forvalte selve gjennomføringen av tvang. Det er også uklare kriterier for hvem som er aktuelle for tvungen behandlingen, og det er lite faktisk kontroll over selve behandlingen. Slik jeg ser det, gjør det retts- og pasientsikkerheten dårligere for ruspasienter, sammenlignet med pasienter i psykisk helsevern. Det finnes heller ingen kontrollkommisjon for tvunget rusbehandling. Hvorfor er ikke brukerorganisasjonene mer opptatt av dette? Hvis vi skal snakke om menneskerettigheter – burde ikke dette stått øverst på plakaten?

LES FRA SAMME SKRIBENT: Du tenker kanskje på de kinesiske markedene? Jeg tenker på jødene

Når rusreformen videre foreslår oppmøteplikt og straffegebyr, sementerer man forskjellsbehandlingen av rusavhengige i behandlingsapparatet. Ville deprimerte dømmes til førstesamtale på DPS? Diabetespasienter som ikke følger opp sitt blodsukker, tvinges til obligatorisk motivasjonssamtale med fastlege? Vi snakker først og fremst om pasienter og brukere av helsetjenesten. Frivillighetsprinsippet må gjelde også for rusavhengige. Skal man anerkjenne rusavhengighet som sykdom, må man begynne å tenke på det som sykdom. Og skal man tåle at de ikke straffes, må man faktisk slutte å straffe dem.

Og for å løfte en åpenbar problemstilling: Hvem skal gjennomføre disse obligatoriske (les: tvungne) motivasjonssamtalene? Hvis man tenker dette skal inn i dagens behandlingskjede, så lurer jeg på om regjeringen er kjent med ressurssituasjonen i rusbehandling. Kapasiteten i ruspoliklinikk er begrenset, ventetiden er fortsatt så lang at pasienter faller av i ventetiden, og det er vanskelig nok å hjelpe dem som har et intenst ønske om å klare å slutte med rus. Hvis man også skal prioritere en gruppe pasienter som ikke nødvendigvis er særlig motiverte, og kun møter til time for å slippe gebyr (les: bot), mener jeg det er uetisk ressurssløsing.

Rusreformen har gode intensjoner, men den adresserer ikke de virkelige problemene for de med alvorlige rusproblemer.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå