Digital filmfest så øyet blir vått

Kosmorama som starter mandag blir en ren digital festival i år. Det blir ikke det samme å se filmene hjemme, men det er et godt alternativ til Netflix.

Veien til Danmark: Historien til Amin, en tidligere mindreårig asylsøker fra Afghanistan fortelles i den oppsiktsvekkende danske animerte dokumentaren «Flukt». 

Saken oppdateres.


Fjorårets Kosmorama var for noen av oss sist gang vi satt i saler fulle av folk og møttes etterpå uten angst eller munnbind på utesteder for å snakke om det vi hadde sett. Uka etter kom nedstengingen av landet. Siden har svært lite, inkludert filmfestivaler, vært som før.

Derfor er det ikke rart at 17. utgave av publikumsfestivalen med internasjonal film i Trondheim er heldigital i år. For oss som er vant til å besøke flere filmfestivaler begynner det å bli en vane.

Etter å ha prøvd digital utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar og filmfestivalen i Berlin denne uka, kan det meldes at de tekniske løsningene for å delta er så enkle og brukervennlige at selv far bør få det til. Klarer du å se film fra Netflix på duppeditt eller tv, klarer du dette også.

Det er litt ulik praksis på hvor raskt du må se filmene du bestiller tilgang til. Mens Berlin og Tromsø opererer med et døgn eller to, får du mer tid på deg på Kosmorama. Samtidig er det likevel fare for utsolgte visninger. Festivaler kan ikke selge ubegrenset med digitale billetter til nye filmer som satser på et videre liv også etter festivalen.

Filmprogrammet ser ikke veldig annerledes fra tidligere utgaver. Et par norske førpremierer, noen internasjonale festivalsnakkiser, samt den håndplukkede, varierte miksen som gir en filmfestival.

Det er naturlig nok mindre av de lokale filmene, som venter på bedre tider, og amerikanske førpremierer – som gjør det samme. Likevel er det ikke vanskelig å finne filmer som gir festivalsus. Det gjelder særlig en av prisvinnerne fra den amerikanske Sundance-festivalen nylig, danske «Flukt».

Stjernegris: En norsk gris har alt blitt internasjonal snakkis gjennom dokumentaren «Gunda».  Foto: Sant & Usant/V. Kossakovsky/Egil H. Larsen/Arthaus

Jonas Poher Rasmussens bemerkelsesverdige film er en animert dokumentarfilm. Den forteller historien til 36-årige Amir. Mest dramatisk er tida fra han i 1984 hører på a-ha hjemme i Kabul og til han noen år senere kommer til Danmark som mindreårig asylsøker.

Det meste av filmen er animert, og formidler på unikt vis historien til Amir. Innimellom dukker det opp dokumentarglimt av arkivopptak fra nyhetssendinger og lignende. Som mesterlige, israelske «Vals med Bashir» (2008) virker den animerte formidlingen av minner og drama enda sterkere enn fotografiske bilder. Hvis «Flukt» ikke blir nominert til Oscar for beste animasjonsfilm neste år, skyldes det ikke kvaliteten.

Et av årets norske oscarhåp, dokumentaren «Gunda» er en betagende saktefilm med ei purke i sentrum. Fantastisk fotografert, med bilder og lyder av gårdsdyr som bærende fortellerelement er det en dyrefilm om det vanlige hos dyr, helt utenom det vanlige som film.

I baren: Låtskriver Shane MacGowen portretteres i sterk og spesiell dokumentar. 

Flere av de beste og mest interessante filmene er dokumentarer. «Crock Of Gold: A Few Rounds With Shane MacGowan» er en trist historie om hva langvarig alkoholmisbruk kan gjøre med et menneske. I dette tilfellet den legendariske låtskriveren i bandet The Pogues. Det er rystende å se ham i dag, men Julian Temples film klarer på underfundig vis å fortelle hans historie uten å mytologisere hans skjebne.

2021 lover godt for norsk film. Bare se på «Gritt», «Han» og «Generasjon Utøya» som alle vises på festivalen og vil få mer oppmerksomhet utover våren. Det er også grunn til å minne om comebackfilmen til den russiske veteranen Andrei Konchalovsky. Han gjorde suksess i Hollywood med «Runaway Train» på 80-tallet. I «Dear Comrades» tar han for seg opprøret på grunn av matpriser i Novocherkassk i Sovjet i 1962. Den finner du heller ikke på Netflix.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg














På forsiden nå