Når hostekraften må vike for samfunnsansvaret

I år har vi jobbet knallhardt for ikke å bli smittet av et luftveisvirus. Samtidig har vi gjort det vi kan for å motarbeide kroppens viktige forsvarsmekanismer mot nettopp slike virus.

Hosterefleksen passer dårlig med samfunnsansvaret vi alle har for å hindre smittespredning, men tenk for et privilegium det egentlig er å kunne hoste! skriver Trude Basso.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Jeg prøvde å sende den kremtende dama på T-banen et oppmuntrende smil da hun etter en tapper kamp måtte gi tapt for ei hostekule. Det var Oslo og mars og øynene smilte takknemlig tilbake over lag på lag med skjerf og jakkeerme.

Året vi lærte oss ikke å bli smittet av et luftveisvirus, fikk vi og et lynkurs i å overvinne to av kroppens viktigste forsvarsmekanismer mot luftveissykdommer.

Mange måneder fra mars sitter jeg på Gråkallbanen med munnbind og gaver. På den førjulsfulle trikken begynner først en liten maur å romstere i halsen. Så en til og til slutt en hel maurtue. Jeg prøver å kremte, svelger desperat og skulle inderlig ønske at det heller var andre kroppsåpninger som var under press.

LES MER AV TRUDE BASSO: Alle husholdninger av fjernkontakter av smittede i karantene!

Hosterefleksen passer dårlig med samfunnsansvaret vi alle har for å hindre smittespredning, men tenk for et privilegium det egentlig er å kunne hoste, skriver Trude Basso.   Foto: Rune Petter Ness



Kald, tørr vinterluft irriterer slimhinnene i nesa. Nå om dagen sømmer det seg dårlig å ta opp snytepapir så neseinnholdet har bare en vei å gå. Bakover. Nede i svelget og strupen sitter det ikke bare mottakere for koronavirus, men også celler som reagerer på mekanisk irriterende snørr, biter av mat og andre godsaker. Siden det er liten vits i å dra styggedommen fra høy opp til langt ned i luftveiene før det uansett skal ut, hoster du uten å trekke pusten først.

Selvfølgelig går det bare en vei på trikken. Jeg er i ferd med å gi tapt, skrur opp høretelefonene, senker hodet og vender ansiktet mot vinduet. Kraslingen i svelget har fulgt tyngdekraften og repeterte kremt gjør vondt verre.

LES OGSÅ: Nye spaltister til Adresseavisen

Når luftveiene litt lenger ned blir irritert av for eksempel slim eller annen type væske, bestiller hostesenteret dype magadrag. Etter magadraget skalker strupelokket luken samtidig som bukmuskulaturen trekker seg sammen. Inne i luftveiene danner det seg et imponerende trykk som fører slim, koronavirus og andre lumskheter ut munnen idet strupelokket åpner seg. Trykket kan være stort nok til å gi deg ribbensbrudd og andre kroppsåpninger må jobbe hardt for å holde seg lukket. Selve hostesenteret ligger utenfor bevisst kontroll, men refleksen kan til en viss grad, og med varierende hell, overstyres av det nyopprettede, viljestyrte pandemisenteret.

Min egen resignasjon kommer med en hjelpeløs og minimalt effektiv hoste servert inn i munnbind og jakkeerme. Det er ingen fare for ribbensbrudd, men ettersom hostekraften må vike for samfunnsansvaret trekkes selvfølgelig lidelsen ut i evigheten. Jeg møter ikke et eneste blikk da jeg endelig, og ille berørt, kan forlate trikken ned the walk of shame. Jeg kunne like gjerne gått naken.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

En kuriositet er at øregangen kan reagere på for eksempel ørevoks med å trigge hosterefleksen. En like stor kuriositet er at nyserefleksen - som i tillegg sender lufta ut nesen - hos enkelte kan utløses av lys. Eller sex. Det er rapportert om enkelttilfeller av alvorlige følgetilstander av å nyse mot lukket munn og nese. Men i stedet for å bekymre deg for mye over hva som kan skje når du kveler en nys, kan du heller nyte anerkjennelsen du garantert blir møtt med på trikken og i møterommet.

Så året vi alle ble så flinke til å prøve ikke å bli smittet av et luftveisvirus, fikk vi også svennebrev i å overvinne to av kroppens viktigste forsvarsmekanismer mot nettopp luftveissykdommer: Hosterefleksen og nyserefleksen. Vi svelger hosten unna under repetisjon av gangetabellen, kveler nys og gir bekkenbunnen utilsiktet trening.

Folk som av ulike årsaker har nedsatt evne til å hoste og nyse, er svært utsatt for infeksjoner og betennelser i lunger og luftveier. Bruk et par sekunder denne fredagen og forestill deg til stadighet å kjenne på tungt slim og irriterende krasling uten at kroppen er i stand til å gjøre noe med det. Hosterefleksen passer dårlig med samfunnsansvaret vi alle har for å hindre smittespredning, men tenk for et privilegium det egentlig er å kunne hoste! Neste gang du sitter på konsert eller på bussen og praktiserer distraksjonsøvelser fra et stadig større pandemirepertoar, send hosterefleksen en vennlig tanke og fortell den at alt snart skal bli bra!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå