Drapene vi ikke ville se

Bør vi nå, ti år etter 22. juli 2011, publisere flere av pressebildene som ble tatt på Utøya?

Flere stemmer både hjemme og ute har beskrevet mangelen på bilder fra Utøya som en av årsakene til mange nordmenns problematiske distanse til 22. juli, skriver spaltist Daniel Johansen. Bildet som gjengis her, viser politifolk som etterforsker drapene som ble begått på Utøya.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

I flere medieutspill den siste uken har tillitsvalgte fra AUF kunngjort at den kollektive berøringsangsten for 22. juli nå skal tvinges vekk. Dette skal bli et hovedprosjekt for årets dystre tiårsmarkering. I VG tirsdag publiserte ledertroikaen et utdrag fra den nylig utgitte boken «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF, ti år etter terroren» hvor de slår fast at «... vi må være ærlige om hva som faktisk skjedde 22. juli 2011».

Dette handler naturligvis om å identifisere og konfrontere tankene, ideene og aktørene som manet fram ekstrem vold den skjebnesvangre julikvelden. Er samtidig landet, de overlevende og pårørende nå modne for å vise enda tydeligere hva som rent fysisk utspilte seg på Utøya 22. juli 2011?

Se panelsamtalen: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli

LES OGSÅ: Røyken har lagt seg i Washington – snart er det vår tur

Når krig og terror rammer andre deler av verden, viser norske medier ofte frem brutaliteten. Med bilder forsøker pressen å gjøre sitt samfunnsoppdrag: Å få leserne til å ta inn over seg den uretten som er begått. Norsk presseetikk har imidlertid en regel som sier at man ikke skal publisere bilder av døde mennesker i forbindelse med katastrofer her hjemme.

Begrunnelsen for det er at avstanden både i tid og til menneskene det gjelder, blir for liten. Derfor ble både Dagsavisen og Stavanger Aftenblad felt i PFU i 2011 for å ha trykket bilder av en død kvinne utenfor regjeringskvartalet.

En av dem som dokumenterte terroren på Utøya, var svenske Aftonbladets fotograf Niclas Hammarström. Han ble hastesendt til Oslo for å dekke bombeangrepet på regjeringskvartalet, men det var umulig å komme seg inn i byen. Som første fotograf ble han derfor sendt til Utøya. Fra en båt ble han vitne til hele marerittet og fotograferte alt han så. I 2012 ble 12 av hans bilder fra Utøya hedret i den prestisjetunge World Press Photo Contest.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Alle redaktører i Norge unnlot å publisere Hammarströms fotografier. Aftonbladet og en rekke utenlandske medier offentliggjorde bildene, men sladdet dem for å unngå gjenkjennelse av ofrene. Da bildene ble nominert til Word Press Photo Contest, ble det imidlertid krevd at de måtte offentliggjøres usladdet, og dermed lå de plutselig tilgjengelige på nett. Dette utløste noe så spesielt som en nordisk storkrangel om synet på pressefotografier.

Er nordmenn i stand til å ta innover seg omfanget av terroren på Utøya uten å ha sett dokumentasjon av hendelsen? Til dette svarte blant annet daværende leder i Pressefotografenes klubb Terje Bringedal et rungende «ja» til Klassekampen i 2012. Bringedal beskrev Hammarströms bilder som helt unødvendige. «Vi trenger ikke å se blod og kulehull for å forstå at noen er døde.»

Flere danske og tyske medieprofiler mente på sin side at den norske pressedekningen av 22. juli bidro til å undergrave alvoret i hendelsen. Først ut var tidligere fotosjef i Politiken Per Folkver som i avisen Information i mars 2012 gikk i rette med Bringedal og beskyldte norsk presseetikk for å være rasistisk: «Sorte mennesker, der udstråler elendighed, er lette at have med at gjøre, fordi de er så langt væk. Det er kun billeder fra vores eget lille smørhul, der får os op af stolen.» Sven Egil Omdal oppsummerte debatten i november 2012 i Adressa med tittelen «Bildene vi ikke viste». Her imøtekom han de utenlandske kritikerne noe, men slo likevel fast at Norge fortsatt ikke var klar for dette.

I juni 2015 ble en rekke nordiske pressefotografer på nytt intervjuet om temaet av Aftenposten. Billedredaktør Thomas Borberg i danske Politiken var da like kategorisk som sin forgjenger og hevdet at den norske pressen fullstendig hadde sviktet sitt folkeopplysningsoppdrag ved å unnlate å publisere bildene. Han begrunnet dette slik: «Når jeg tenker på Utøya, er det Hammarströms bilder jeg tenker på. Det var hans bilder som gjorde det uforklarlige forklarlig.»

På dette tidspunktet hadde flere av de norske stemmene begynt å helle mot det danske synet, deriblant den nye lederen for Pressefotografenes klubb Sveinung Uddu Ystad, som var mest opptatt av at norske medier var i ferd med å bli overforsiktig i sin billedbruk. Daværende billedredaktør Jan Johannesen i DN gikk så langt som å hevde at: «Den groveste forbrytelsen vi har hatt i Norge siden andre verdenskrig er helt uforståelig uten at vi visualiserer den.»

Aftenpostens nyhetsredaktør Håkon Borud gjentok pressens argumenter fra 2012 om at tiden fortsatt ikke var moden for å vise noen av Hammarströms bilder.

Det har nå gått ti år. Er vi der, da?

Fotograf i Adresseavisen og vararepresentant til PFU Kim Nygård svarte følgende til undertegnede på dette: «Redaktørforeningen bør i alle fall diskutere dette alvorlig i år, og ta det opp med pårørendegruppen.»

Hva betyr det så for oss i dag at pressedekningen fra 22. juli fortsatt mangler bilder fra Utøya? Professor Anne Gjelsvik, som er spesialist i mediedekning av terror ved NTNU, svarer slik: «Store deler av den norske offentligheten har vært preget av et ønske om å gå videre. Bildemangelen har sannsynligvis bidratt til at terrorhandlingene på Utøya har blitt lettere å fortrenge, eller å velge bort.» Samtidig advarer Gjelsvik mot å stimulere terroristenes oppmerksomhetssøken. «Jo mer spektakulær volden er, jo bedre lykkes de. Medienes bilder kan dessverre bidra til dette.»

Flere stemmer både hjemme og ute har beskrevet mangelen på bilder fra Utøya som en av årsakene til mange nordmenns problematiske distanse til 22. juli. Hammarströms grufulle bildedokumentasjon kan slik sett ha en funksjon i bearbeidelsen av de nå ti år gamle politiske terrorhandlingene.

Samtidig må vi som samfunn aldri miste de overlevende og pårørende i sikte, mens vi jakter på den riktige veien. La oss håpe vi i år klarer begge deler!

Debattfeltet er stengt. Dersom du ønsker å svare på denne kommentaren, kan du sende et debattinnlegg til debatt@adresseavisen.no.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå