Frigjorte kvinner kommer i alle former

Inngangen til mitt samfunnsengasjement er veldig personlig. Det er et tøystykke på halvannen meter som jeg snurrer rundt hodet på vei ut døra hver morgen.

Programleder og samfunnsdebattant Faten Al-Hussaini, SV-politiker Marian Hussein, poet og forfatter Sumaya Jirde Ali, skuespiller Iman Meskini og modell Rawdah Mohamed er eksempler på kvinner som bærer hijab i den norske offentligheten.   Foto: Lise Åserud, Cornelius Poppe, Terje Pedersen, Audun Braastad/NTB/Scanpix og Instagram @rawdis

Saken oppdateres.

Det er et plagg som identifiserer meg som muslim, og som gjør meg bevisst enkelte verdier jeg ønsker å følge. Men det er også et plagg som gjør meg utsatt og til tider marginalisert. Et plagg jeg stadig må forsvare og forklare. Du skjønner vel at jeg snakker om hijaben.

For et par uker siden stemte det franske senatet for å forby hijab for alle under 18 år. Nå gjenstår kun behandling i nasjonalforsamlingen før hijab-forbudet er fransk politikk. Blir dette vedtatt, vil franske jenter kunne ha sex (15 år) lenge før de kan velge å ikle seg hijab. Det bør vekke reaksjoner blant flere enn de som blir direkte berørt. Slike angrep på religionsfriheten skal ikke forekomme i et opplyst samfunn preget av individualitet og personlig autonomi. Men det skjer, igjen og igjen og med stadig større konsekvenser.

LES MER fra samme spaltist: Urettferdig og hensynsløst at ofrene får ansvar. Men ikke uforståelig

I 2003 fikk vi den første nasjonale hijabdebatten i Norge. Den daværende universitetsstudenten Ambreen Pervez ble oppsagt fra deltidsjobben hos A-møbler i Oslo da hun begynte å bruke hijab, i strid med både bedriftsledelsen og egen families ønske. Møbelbutikkens ledelse innkalte til et møte, hvor de ba henne fjerne hodeplagget mens hun var på jobb. Det nektet hun. Over natten, og noe motvillig, ble hennes navn kjent i riksmediene. Pervez understreket i intervjuer og medieopptredener at det var prinsipielle årsaker til at hun ikke ga opp sin personlige kamp om å være arbeidende kvinne med hijab. Slik ble hun en foregangskvinne for muslimske kvinner som ønsket å praktisere sin religion og samtidig delta i samfunnet. A-møbler ble pålagt å gi Pervez jobben tilbake. I tillegg fikk saken politiske ringvirkninger ved at diskrimineringslovgivingen ble supplert med en bestemmelse som gjorde det ulovlig for arbeidsgivere å nekte muslimske kvinner å gå med hijab, så lenge det ikke er til fare for helse eller sikkerhet. Denne loven ble vedtatt i 2005.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I årene etter Pervez-debatten har variasjoner av hijab-spørsmålet dukket opp i det norske ordskiftet en rekke ganger. Hijab i skolen. Blant barn. I domstolene. På sykehus. I bassenget. Disse debattene har en tendens til å være svært snevre og uten prinsipiell forankring. Negative unntak, som tvang og press, legger premisser og gjør at samtalen ikke kommer videre. Tvert imot blir skyttergravene dypere og dypere for hver runde.

LES OGSÅ: Nye spaltister til Adresseavisen

Vestlige land har også utviklet en form for besettelse rundt hvordan muslimske kvinner kler seg. Aggresjonsnivået i kampanjene mot hijab er et tydelig tegn på fremmedfrykt og populisme. Det utformes stadig strengere definisjoner og reguleringer som spiller på identitet og utenforskap. Samtidig pushes illusjonen om at frigjorte kvinner viser mest mulig hår og hud og har et sekulært verdenssyn. Alt under dekke av kvinnekamp. Da frister det å minne om at frigjorte kvinner også kommer i form av burkini på solsengen og hijab på skoleturen. Så istedenfor å tråkke ned enhver egenart, burde myndighetene i Frankrike og andre land støtte opp under det grunnleggende – nemlig frihetene til å ta egne valg, også når valget er i strid med det en selv foretrekker.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Hvilke reguleringer samfunnet iverksetter, har ofte sammenheng med hvilke forventninger vi har til minoritetenes rolle og plass. Vi innbiller oss gjerne at våre holdninger motiveres av et ønske om bedre integrering og styrking av mangfoldet, om kvinnefrigjøring. Mitt inntrykk er at det ofte handler det om å forme minoriteter i flertallets bilde. Bevisst og ubevisst.

I Iran blir kvinner tvunget til å ta på seg hijaben, mens i Frankrike blir den revet av. Det virker nesten som om hijab ikke er problemet. Jeg tenker ofte på hvordan hverdagen blir for norske muslimske kvinner om 20 år, om 40 år. Skriver de fremdeles innlegg om sin rett til å bære et hodeplagg? Jeg håper ikke det.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

Hei! Vi har stengt av kommentarfeltet. Send ditt debattinnlegg til debatt@adresseavisen.no dersom du ønsker å svare på denne teksten. Vh, debattredaksjonen

På forsiden nå