80 år og like sur

Bob Dylans 80-årsdag er vel det nærmeste mange kommer Den hellige ånd denne pinsa.

Legendarisk jubilant: Bob Dylan fyller 80 år 2. pinsedag og fortjener å feires, men også litt mer motstand enn de siste tiåra skriver vår kommentator.   Foto: Carolyn Kaster/AP

Saken oppdateres.

Bob Dylan fyller 80 år 24. mai. De fleste medier verden over med respekt for voksne menn med platesamling, presenterer i disse dager hyllester til en av de mest innflytelsesrike og største nålevende kunstnerne.

Bob Dylan er stor, men noe av det som gjør ham interessant, er at han deler folk, samt at det svært sjelden virker som om han prøver å bli likt, eller å oppfylle forventninger. Derfor er det fristende å pirke litt i Dylan-mytologien som når nye høyder for hvert jubileum.

Hemnesbergets fremste utøvere hyller Dylan på turne i Helgeland og Åge Aleksandersen, Sivert Høyem og Åse Kleveland er blant artistene som hyller ham i Oslo Konserthus i disse dager. Slik er det over hele verden. Noe har likevel gått tapt rundt Bob Dylan som artist etter at han fikk Nobelprisen i litteratur og nyter nærmest allmenn status som en slags Shakespeare for vår tid.

Jeg sier ikke at han ikke er vår tids Shakespeare, men siden han begynte å nærme seg 50 har mytologien og ærbødigheten rundt Dylan som artist vært for ukritisk. Gjennom flere tiår har selv middelmådige eller svært ujevne plater blitt hyllet som gullkorn fra mesteren. Greil Marcus anmeldelse av «Self Portait» i Rolling Stone Magazine i 1970 til tittelen «What is this shit?» er verdt litt mimring. Selv om jeg faktisk liker den plata.

60-talls-Bob  Foto: AP Photo, File

Etter John Bauldies «Oh No! Not another Bob Dylan book» fra 1991 har jeg prøvd å begrense lesingen av bøker om Bob Dylan. Jeg gjorde et unntak for Petter Fiskum Myhrs ferske «Bob Dylans ti bud» som er en av mange Dylan-bøkene som kommer i disse dager.

Sett fra Trondheim er «Bob Dylans ti bud» interessant fordi den framstår nesten like mye som en slags programerklæring for Myhrs filosofi som direktør for Olavsfest, som ei typisk Dylan-bok. Dessuten prøver den å trekke noen essenser til allmenn inspirasjon fra Dylans verk. Det gir en slags dylankulturell variant av Jordan Petersons «12 regler for livet», men uten utfallene mot kjønnsforskning og oppfordringer til unge menn om å rydde rommet.

Olavsfestsjef Petter Myhr med ny bok om Bob Dylan Foto: RUNE PETTER NESS  Foto: Rune Petter Ness

Selve budene, hvor mye av kjernen er å være som en svamp, bli kjent med historien og bruke tradisjonen til å skape noe nytt, er gode innspill til alternativ selvhjelpsfilosofi langt utover musikklivet. Myhr bruker Dylan til å ta et oppgjør med dagens tidsånd, særlig formulert i budet om å akseptere kaos.

Noe lignende formulerte den amerikanske låtskriveren Tom Russell frekkere og morsommere på Dokkhuset i 2010. I likhet med omtrent alle som har stått på en scene med gitar og egne sanger etter 1962, står Russell på skuldrene til Dylan. Mellom sanger sa han at han skulle ønske at Bob Dylan hadde stemmen på GPS-ene i biler. Slik at det rett som det var kom fra den nasale røsten: «No direction home, your're on your own!».

Selv de dårligste Dylan-platene har som regel minst en svært god eller undervurdert sang. Selv om han ofte kan virke sur, selv på egne konserter, er det også humor hos Dylan, gjerne i underkjente sanger som «Man Gave Names To All The Animals» (1979) eller på den sprudlende juleplata «Christmas in the Heart» (2009).

Noe av det mest fascinerende med Bob Dylan er at periodene med kreativ ørkenvandring gir en slags mening i ettertid. Etter mange magre år på 80-tallet kom «Oh Mercy» i 1989, uten tvil hans viktigste plate etter at han runda 40. Så fulgte åtte nye år med ørkenvandring med gamle blueslåter og ei av hans verste plater med egne sanger, før hans sterkeste albumrekke siden 60-tallet, anført av «Time Out Of Mind» (1997).

Det hadde ikke vært like stas å hylle 80-åringen om hans siste plater hadde vært fem album med Sinatra-sanger (2015-17) og den overvurderte «Tempest» (2012) hvor kråkerøsten nesten ikke er til å holde ut. Midt under korona slapp han i fjor sin lengste sang, «Murder Most Foul», og den beste plata på 19 år, «Rough and Rowdy Ways». Sinatraplatene har gjort ham til en bedre gammel sanger, samtidig som kjernen i de ti budene Petter Myhr har funnet hos Dylan tydligvis kan fungere til langt opp i åra. Spørsmålet er om 80-åringen har enda mer å gi.

Les mer om Bob Dylan av Terje Eidsvåg her







På forsiden nå