De triste, triste tenåringene våre

Ungdommer har alltid vært ulykkelige. Fagfolk må hjelpe dem som sliter mest.

I en rørende scene i Billie Eilish-dokumentaren hører vi en gråtende jente rope inn bilvinduet til sitt store idol: «– Du reddet livet mitt!» Men jobben med å ta vare på dem som sliter mest og faktisk er syke, kan ikke overlates til amerikanske kjendiser, skriver Jonas Skybakmoen.   Foto: Jordan Strauss

Saken oppdateres.

– Har dere det bra?

Det er låtskriveren Billie Eilish (19) som spør. Foran henne brøler publikum i ekstase: Ja! Men nærbildene avslører at de gråter, alle sammen. Og så begynner Eilish å synge:

– Baby, jeg føler meg ikke bra ...

Dokumentarfilmen om den deprimerte tenåringsjenta som lager dypt emosjonelle låter på soverommet, heter «The world's a little blurry». Det er selvsagt fordi hun har tårer i øynene – i én av musikkvideoene er tårene helt svarte. Men tittelen er også en presis beskrivelse av hvordan mange unge opplever verden – som uklar, vanskelig å bli klok på.

LES OGSÅ: Heldigvis har vi musikken – enn så lenge

Da dokumentarfilmen ble lansert for noen måneder siden, kom den med en advarsel om at selvskading og selvmord var tema. Litt senere fikk statsministeren i Norge en rapport om psykisk helse under pandemien i hendene.

Det såkalte Kjøs-utvalget konkluderte med at det meste her hjemme går greit, tross alt. Men litt verre for de aller svakeste blant oss, de som har størst behov for hjelp – og unge som allerede sliter psykisk.

Flere psykologer og overleger kritiserte rapporten. Utvalget hadde vært for opptatt av et overordnet folkehelseperspektiv, skrev de. Og lagt mindre vekt på den underdimensjonerte spesialisthelsetjenesten.

Pasientombudet i Vestfold og Telemark rykket også ut med en advarsel: Antallet selvrapporterte plager knyttet til psykisk helse blant barn og unge øker hvert eneste år. Det gjør også antallet henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien. Da trengs det noe mer enn folkehelsekampanjer, spesielt på lang sikt.

Utvalgsleder Peder Kjøs hadde allerede slått fast at voksne må møte ungdom med «optimistisk realisme» under pandemien: En fortelling om at alt blir bra, men at det først vil være litt vanskelig. Det var et velment, men ganske generelt råd.

Ungdom har alltid vært opptatt av at livet kan være vanskelig. «Etter latter kommer gråt», sang 17 år gamle Wendy Rene på sin debutsingle i 1964. Hun hadde kjærlighetssorg, men det betød ikke at hun var psykisk syk.

Samtidig virker det ungdommelige tungsinnet å ha blitt mørkere. I dag er det svært synlig til stede i populærkulturen, kanskje svartere og mer håpløst enn før.

LES MER AV SKYBAKMOEN: Ord betyr noe – også Sian sine

Mens verden var på sitt tristeste i vinter, kom også dokumentarfilmen om den svenske rapperen Yung Lean. I en alder av 17 år definerte han «Sadboys»-kulturen, som i korte trekk handler om å gå med bøttehatt og være lei seg. Siden ble han innlagt på psykiatrisk sykehus.

Og i forrige uke slapp amerikanske Olivia Rodrigo (18) sin første plate der tekstene kanaliserer «den bitre følelsen av at livet ikke går helt slik man hadde planlagt», ifølge en anmeldelse. Hun ligger på førsteplass på både album- og singlelista her hjemme.

I USA blir nye populærkulturelle fenomener alltid etterfulgt av moralsk panikk fra bekymrede voksenpersoner. Noen hevder at triste stjerneartister gjør tristhet til noe ettertraktet. For noen år siden viste en undersøkelse at amerikanske tenåringer som lyttet mye til musikk, var mer deprimerte enn andre.

Undersøkelsen konkluderte imidlertid ikke med at musikk førte til depresjon. Heller var det slik at musikken fungerte som en slags trøst for dem som allerede hadde psykiske problemer, ifølge forskerne fra Universitetet i Pittsburgh.

LES OGSÅ: Det fleksible fengselet

At den aller tristeste tenåringsmusikken er blitt svært populær, viser samtidig at budskapet går hjem. Det er den hudløse åpenheten om faktisk psykisk uhelse, heller enn mer overflatisk ulykkelighet, som kanskje i størst grad skiller yngre generasjoner av artister fra de foregående.

Åpenhet er bra, men det er vanskelig å tenke på at unge folk har det fælt. Likevel går det an å finne en slags ro i at store verdensstjerner også fungerer som psykologer. I en rørende scene i Billie Eilish-dokumentaren hører vi en gråtende jente rope inn bilvinduet til sitt store idol:

– Du reddet livet mitt!

Men jobben med å ta vare på dem som sliter mest og faktisk er syke, kan ikke overlates til amerikanske kjendiser. Derfor må norske politikere gjøre noe med den uverdige kapasiteten i spesialisthelsetjenesten – også på lang sikt.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå