Den skamløse statsråden

Aldri før har en sittende kulturminister skrevet bok om sin trøblete oppvekst. Abid Raja er noe for seg selv.

Ministerjubel: Kulturminister Abid Raja jublet over sandvolleyball i OL i Tokyo.   Foto: Heiko Junge/NTB

Saken oppdateres.


Abid Rajas nye bok «Min skyld» kommer denne uka. Han er på ingen måte den første kulturministeren som kommer mellom to permer. Dessuten har Raja gitt ut bøker før, som «Talsmann»(2008) og «Dialog»(2010), fra tida før han for alvor ble en profilert Venstre-politiker.

Trine Skei Grande ga ut «Oppreist»(2020) etter at hun hadde gått av som kulturminister, Linda Hofstad Hellelands «Ren idrett, skittent spill»(2019) kom etter at hun var ferdig som statsråd for kultur og idrett. Det er gitt ut flere bøker om og med enn av Trond Giske, men hans «Mangfold eller enfold»(2009) kom mens han fortsatt var kulturminister.

Innholdet i Rajas bok gjør den ekstra spesiell til å være ei bok av og om en politiker, lansert i valgkampens hete. Det er forbløffende lite partipolitikk eller detaljer fra det politiske spillet i boka. Mens Trine Skei Grande avla Raja noen visitter i sin bok i fjor, spiller ikke tittelen «Min skyld» på årsaken til Skei Grandes avgang som kulturminister og partileder.

Verken Skei Grande eller nåværende Venstre-leder Guri Melby er nevnt i boka. Det er nok både bevisst og lurt. Skulle han skrevet om intriger og politiske kamper innad i Venstre hadde det nok blitt en mye tykkere bok enn 240 små sider.

Det beste og mest interessante ved Rajas bok er skildringen av oppveksten i skvis mellom to kulturer. Den store plagen og skammen som hans tarmsykdom påførte ham, den autoritære faren som fikk gutten til å alarmere barnevernet og den lange kampen for å få gifte seg med den han ville, gir en beretning om integrering, sett nedenfra.

«De skamløse jentene» som de kalte seg, ved Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Srour fikk Fritt Ords Honnørpris i 2017. De fikk prisen for måten de satte æreskultur, kjønnsroller og sosial kontroll av kvinner i minoritetsmiljøer på dagsorden. Raja skildrer en ung gutt og manns oppvekst i minoritetsmiljø og viser hvordan kjønnsroller, sosial kontroll og æreskultur ga ham store problemer også.

Abid Raja i 2001 som talsmann for World Islamic Mission.  Foto: Erlend Aas/NTB

Boka er tilegnet hans «landsby av oppdragere». Det peker ikke mot foreldrenes landsby i Pakistan, men læreren, sykepleieren, advokaten, vennene og andre som så ham i det norske samfunnet og systemet når han trengte det som mest.

At det er mulig å bli kulturminister i Norge med ei mor som var analfabet og knapt kunne snakke norsk, gjør boka til en nesten evetyrlig fortelling om viktigheten av integrering og gode hjelpere. Veien til utdanning, kjærlighet og en gryende karriere som kjendisadvokat får mer plass enn hans politiske karriere.

Abid Raja har skapt debatt siden han entret offentligheten, med et slags nasjonalt gjennombrudd da han provoserte Fremskrittspartiets høvding Carl I. Hagen ved å stadig kalle ham «Carl Ivar» i en debatt på TV2 i 1999. Selv som kulturminister kan han framstå som en bajas og spradebasse når han møter kritiske spørsmål eller stikker seg fram ved spesielle anledninger.

På den ene siden viser boka at han er klar over egne svakheter og har jobbet med dem, fra sinnemestring til likestillingsspørsmål. På den andre siden faller det ham åpenbart naturlig å være litt breial og løfte fram prestasjoner og milepæler på en ambisiøs vei. For som han skriver om seg selv som stigende stjerne som kjendisadvokat: «Det var ikke måte på hvor mange google-treff jeg fikk når jeg søkte på navnet mitt».

Sånn sett illustrerer boka ganske godt hvorfor Abid Raja har blitt en mer synlig og hardt arbeidende enn populær som kulturminister. Han er bedre på bratt læringskurve og vilje til å lykkes enn evnen til å se seg selv utenfra. I selverkjennelsens lys skal det sies at han i boka sier at han jobber med den saken også.

I ei bok om personlig kamp og viktigheten av integrering, skinner politikeren Raja også gjennom her og der, selv når han skriver om de vanskelige tenåra. En viktig triumf var hans kamp for basketbane i Iladalen som 19-åring i 1995, til gåsehud da gravemaskinene kom. «Noen hadde gitt meg tillit og handlingsrom», skriver han, og låter nesten som en helt vanlig politiker. «Min skyld» viser at det er han faktisk ikke.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg






På forsiden nå