Jeg skjemmes, men jeg har blitt leksemotstander

Enkelte kolleger lo foraktfullt da jeg for tre år siden skrev at jeg var for lekser. Nå skjønner jeg hvorfor.

Jente sitter hjemme og gjør leksene sine. Elev. Hjemmelekser. Skriver. Konsentrert. Rutete bluse. Flittig. Læring. Girl is doing her homework. Foto: Frank May / NTB NB! MODELLKLARERT  Foto: Frank May

Saken oppdateres.

«Bare vent», sa en. «Når ungene dine begynner på skolen og lekser skaper gråt og tenners gnissel seint på kvelden, kommer du til å skifte mening. Da drømmer du om leksefri».

Den gangen tenkte jeg at kollegene nok var litt bedagelige i foreldrerollen. For hvor tappende kan det være å hjelpe barna med lekser? Det må jo være sosialt? Et privilegium? Ingen har dessuten dødd av å gjøre lekser. Og vi vil jo at barna skal lære mest mulig. Det er bra at barn og unge har noen plikter og egeninnsats etter skoletid. Å legge fra seg Ipad og dagdriveri for å bryne intellektet, bygger karakter og disiplin. Det kommer godt med i studier og arbeidsliv. Hjemmearbeid kan også fungere som et sosialt lim mellom barn og foreldre. Min egen svogerforskning avdekket dessuten at lekser var grei skuring da jeg selv var barn. Det var trivelig da pappa hjalp meg å skrive norskstil om solsystemet. Tidens elv har riktignok nær vasket bort minnene om det grusomme strevet over mattebøkene.

Midtnorsk debatt: Barnebursdag er som bakkeintervall. Et helvete mens det står på, men godt etterpå.

Med utgangspunkt i dette tankegodset og lekseforskning, skrev jeg derfor en kommentar om at leksene ikke bør fjernes. Nå, tre år senere, har jeg skiftet mening. Barna har blitt skolebarn og jeg skulle ønske det ikke fantes hjemmelekser. Selv om ungene langt ifra er leksevegrere, det går vanligvis greit, kan hjemmelekser skape kjas og dårlig mestringsfølelse både hos liten og stor. Det er nok en post på den daglige må-gjøre-lista som du må være geriljakriger for å komme gjennom. På papiret er det gode leksevaner å gjøre skolearbeid før fritidsaktiviteter og vennebesøk, og i hvert fall før vi blir for slitne. Den grimme virkeligheten er ofte sur stemning altfor seint på kvelden. På et tidspunkt der det virker kul umulig å finne på en setning med utgangspunkt i ordet «tørst». Mor sjøl tørster etter sofaen og en Pepsi Max. Verst er det når leksa skal gjøres digitalt. Det kan ta uendelig lang tid å få rigget pc før jakten på bruker og passord kan starte. Deretter må du innprente barnet at pc har mus – og ikke berøringsskjerm à la mobil.

I praksis mener jeg at lekser i dagens form har gått ut på dato for elever på de laveste trinnene (på høyere trinn er læringsutbyttet større). Samfunnet har endret seg. Før i verden var mor eller far hjemme da ungen kom hjem fra skolen tidlig ettermiddag. De færreste barn begynte på håndball og sirkusskole da de var seks, sju år. Det var med andre ord plenty fritid og energi til lekser. I dag jobber begge foreldre utenfor hjemmet og mange jobber fulltid. Ungene er i SFO til vi er ferdige på jobb. Da skal vi lage (sunn) middag før ymse fritidsaktiviteter. Selv om vi kan takke oss selv, er kalenderen spekket med både ungenes og foreldrenes selvrealiserende gjøremål. Ikke rart det blir stress å få klemt inn leksene på en vanlig onsdag når lille Tormod skal på turn, Turid på fiolin, mor skal i bokring og far skal på styremøte i bowlingforbundet. Enn om vi kunne ha forlenget skoledagen med en halvtime til lekselesing?

Midtnorsk debatt: Jeg bor på Byåsen. Det er i ferd med å gå på helsa løs

Den rasjonelle delen av meg skjemmes av å ha blitt lekse-motstander. Lekser gir mange læringsutbytte. Repetisjon og lesetrening kan ha betydning for at barn får grunnleggende og viktig kunnskap. Sånn sett bør hjemmelekser prioriteres i hverdagen. Hadde jeg vært rektor eller skolepolitiker, ville jeg kanskje ikke tatt sjansen på å fjerne dem. I dag er det stortingspartiene SV, MDG og Rødt som vil hjemmeleksa til livs. Det samme vil en del lærere og andre fagfolk. Da jeg skrev den forrige kommentaren, var det daværende AUF-leder Mani Hussaini som startet leksedebatten. Han mente hjemmearbeid skaper press og forsterker sosiale skiller. Og der har han forskningen i ryggen. Barn fra hjem med dårlig råd og der foreldrene har lav utdanning, får mindre ut av lekser enn andre. Barn fra mer ressurssterke hjem vil derimot lære mer. Hussaini fikk støtte fra 53 fagfolk innen psykologi eller pedagogikk som skrev et opprop mot lekser i Dagbladet.

Om lekser er bra eller ikke, har med andre ord ikke noe tydelig fasitsvar. Det som derimot er klart, er at hverdagsmennesket meg hadde jublet om denne plikten ble kastet på historiens skraphaug.

På forsiden nå