Hvor blir det av alle debattantene som bor utenfor Trondheim?

Før alle er med, kan vi ikke si at vi har et meningsmangfold.

Jeg bor på en plass som heter Støren, som visstnok en gang ble kåret til et av Norges styggeste steder. Ryktene skal ha det til at kråkene flyr opp ned for å unngå å se ned på tettstedet. Da jeg hverken har noe stort engasjement for samfunnsplanlegging eller estetikk, velger jeg å ikke ha så sterke meninger om det. Det jeg derimot har en del tanker om, er viktigheten av å engasjere seg og delta i den offentlige debatten, skriver Oscar Aaslund Hovin.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Har Trondheims befolkning flere meninger enn befolkningen utenfor Trondheim? Jeg tror ikke det. Det er et demokratisk problem at ikke flere utenfor Trondheim deltar i samfunnsdebatten. Jeg tror årsakene til dette er sammensatte, men hovedsakelig tror jeg at dette, i mange tilfeller, handler om at behovet for å passe inn er langt større i distriktene, enn i store bymiljø.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Er virkelig alt så meget bedre i samfunnsdebatten? Dette spørsmålet stilte jeg meg etter å ha lest debattansvarlig Berit Baumberger sitt svar i en debatt om hvordan debattredaksjonene utenfor Oslogryta jobbet med å få inn flere «vanlige folk» i debattspaltene. Baumberger hevdet at Debatt-Norge aldri før har vært så bra som nå. Jeg er enig i at det er mye god debatt som foregår, men jeg savner mer mangfold i meningene som kommer til syne, da majoriteten av stemmene bor i Trondheim.

LES OGSÅ: Vi må snakke om Støren

Jeg hverken kommer fra eller bor i Trondheim. Jeg bor på en plass som heter Støren, rundt fem mil sør for Trondheim. Støren ble visstnok en gang kåret til et av Norges styggeste steder, og ryktene skal ha det til at kråkene flyr opp ned for å unngå å se ned på tettstedet. Da jeg hverken har noe stort engasjement for samfunnsplanlegging eller estetikk, velger jeg å ikke ha så sterke meninger om det. Det jeg derimot har en del tanker om, er viktigheten av å engasjere seg og delta i den offentlige debatten.

Noen vil kanskje være enig i at jeg er relativt utypisk og lite A4. Siden jeg tok del av samfunnsdebatten for første gang da jeg var 11 år, har jeg fortsatt med det. Både som gjestespaltist, skribent og ivrig samfunnsdebattant i ulike medier, har jeg fått muligheten til å påvirke samfunnet vi lever i. For meg, er det en selvfølgelighet og et privilegium jeg har, som mange andre ikke har mulighet til. Det er ikke alle som lever i et demokratisk land med trykkefrihet.

Dessverre er det sånn at vi som ikke bor i Trondheim, er et mindretall i debattsidene. Jeg vil gå så langt å hevde at det er et demokratisk problem. Ikke fordi meningene til folk i Trondheim er mindre verdt, men fordi det bidrar til at vi mister noe av mangfoldet som hadde vært sunt for debatten. Jeg tror ikke at vi som bor utenfor Trondheim er mindre engasjerte enn de som bor i Trondheim. Jeg tror det, i stor grad, handler om behov for å passe inn, uten å bryte med forhåndsdefinerte normer.

«Jeg snakker ofte rett fra levra, og det er ikke alltid like populært», fortalte en person jeg laget reportasje om i en avis for en tid tilbake. Dette var en engasjert person med mange tanker og meninger om samfunnet rundt seg. Det var flere ganger hen hadde opplevd at engasjement ble møtt av det som hen tolker som janteloven. Hen bor på bygda, og kunne bekrefte mine tanker om at det eksisterer en forventning om at man ikke skal skille seg ut særlig mye. Forventninger om livsløpet er ofte lagt allerede i slutten av andre trimester, og det blir ekstra synlig om man beveger seg utenfor det som blir ansett som normalt.

Jeg er redd for at mange ikke føler seg viktig nok til å delta i samfunnsdebatten, noe som er synd. Jeg tror det er mange årsaker til at det er sånn. En av årsakene kan være at det finnes færre arenaer for barn og unge i distriktene, sammenlignet med byene. Mens idrettsklubben og korpset ofte er det eneste alternativet i bygdene, finnes det langt flere alternativer i byene, rett og slett fordi det er flere som bor i by enn i bygd.

Sannsynligheten for å finne likesinnede er større i en stor by, sammenlignet med en liten bygd. Det har jeg selv erfaring med. Som gammel ungdomspolitiker i Unge Høyre, måtte jeg reise inn til Trondheim for å møte andre unge med politisk interesse og ambisjon. Så lenge det passet med buss eller tog, gikk det bra.

Jeg kan vel ikke være med å sette dagsorden, er et spørsmål som mange stiller seg. Ifølge statistikkbanken Trøndelag i tall fra 2020, har 34,7 prosent av alle trøndere over 16 år fullført en utdanning på høyskole- eller universitetsnivå på lavere eller høyere nivå. 23,4 prosent har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Resterende har fullført videregående skole eller tatt en fagskoleutdanning.

For mange vil det virke litt søkt å bidra til å sette dagsorden i samfunnsdebatten. Spesielt når debattantene man ser, ikke nødvendigvis er personer som man kan identifisere seg med. Majoriteten av oss har hverken mastergrad eller professortittel. Vi er helsefagarbeidere, elektrikere, sykepleiere, butikkmedarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere.

I en undersøkelse analysebyrået Opinion gjennomførte på vegne av Fagbladet i 2018, fant man at hver fjerde offentlig ansatte opplevde at ytringsfriheten begrenses på arbeidsplassen. Over halvparten av de som besvarte undersøkelsen visste heller ikke om det var akseptabelt å delta i samfunnsdebatten med fagkunnskap de har skaffet seg på jobben.

Vi har kommet langt, men vi har fortsatt en vei å gå før flere våger å gå inn i samfunnsdebatten. Det er på tide at flere «vanlige folk» blir med i samfunnsdebatten, men muligheten må vi gripe selv. Gjør vi det, gjør vi en viktig jobb for demokratiet. Bare husk: Din mening er viktig – uansett om du er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå