Fattigdom utsletter fremtiden

Pandemien har skapt økte økonomiske forskjeller blant folk. Kan borgerlønn være en løsning?

Jeg er ingen ekspert på borgerlønn, men etter 15 år i utenforskap og 15 år som hjelper i Nav, føler jeg meg trygg på at det finnes bedre løsninger enn dagens, skriver vår spaltist Arman Vestad, som er tidligere Nav-rådgiver, men også kjent for sin kriminelle fortid.  

Saken oppdateres.

Etter å ha vært gjennom flere ulike kriser det siste året, kjenner jeg bokstavelig talt på kroppen hvor sårbar en økonomi i skjør balanse er. I mitt firma skapes inntektene av noen få oppdrag hver måned. Følelsen av å sitte på smittekurvens spydspiss gjør meg mer bekymret enn jeg liker. Hoster barna mine? Hvem har de møtt? Hvordan er helsetilstanden til min kones venninner og deres barn? Et lite host hos meg selv kan ødelegge hele neste måneds inntekt. I ulvetimen, den siste timen før dagen gryr, ligger jeg våken og bekymrer meg. Mangel på søvn påvirker meg gjennom alle dagens roller og gjøremål. Selv om jeg ikke er fattig, klarer jeg likevel å relatere til mange som nå sliter med økonomien.

«Når du er på vei inn i fattigdom, er det én oppdagelse som veier opp for alle de andre … det faktum at fattigdom utsletter fremtiden,» skrev George Orwell på 1930-tallet. Det gjelder også i 2021.

LES OGSÅ: Derfor burde sjefen din bry seg mer om din privatøkonomi

Hvorfor hører de ikke på oss? Som økonomisk rådgiver i Nav kunne jeg av og til rive meg litt i håret når det virket som om ingen gode råd gikk inn hos klientene mine. Men når tidshorisonten hele tiden bare er til regningene som forfaller i morgen, og valget står mellom å kjøpe mat til barna eller betale strømmen, har vi ikke mental kapasitet – verken til å planlegge langsiktig eller ta de mest fornuftige valgene. Dette gjelder ikke bare knapphet på penger, men også når vi er sultne eller stresset. «En stresset person utfordrer hjernes evne til både å ta kloke og langsiktige beslutninger,» forteller filosofen Rutgen Bregman i en Ted-tale.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Er de fattige dumme og late? Selv om de fleste av oss ikke tenker at de med lite penger hverken er dumme eller late, så ligger det ofte en tanke om at de burde holdes ansvarlig for egne feil. At når du har mindre, må de bruke mindre, eller i det minste at du burde høre på velmente råd fra hjelpeapparatet. Altså: Det er de som må endre seg. Hva om vi tenker motsatt, at det er samfunnet som må tilpasses alle, også de med lav inntekt?

LES MER AV ARMAN VESTAD: R-tallet skal ned, men da må S-tallet opp

Dørstokkmila. Det er fremdeles mange som ikke vet at Nav er pålagt å gi økonomisk rådgivning, og det er altfor mange som føler skam ved å måtte be om hjelp. Derfor venter de for lenge, og når de må be om hjelp, kan problemene virke uoverkommelige.

Skal du ha økonomisk støtte fra Nav, må du underlegge deg et system som forlanger å ha oversikt over deg og din families boforhold og private økonomi. Følelsen av at du ikke må trå feil, kombinert med at du er avhengig av hjelp fra andre, er ikke god. Spesielt om du har sovet dårlig om natta.

Papirmølla koster milliarder. Denne omfattende kontrollen koster. Antall ansatte i Nav er for tiden 19 000, og Nav sentralt koster 13,7 milliarder kroner å drive hvert år. I tillegg kommer kommunenes kostnader. Finnes det en måte hvor de som trenger det mest, får inntekten de trenger uten denne snøstormen av en papirmølle?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Er det ikke bare å spare? Det kan skapes et bilde av at det er lett å leve på lite penger. Du ser dem overalt, penge-influencerne som sparer hundretusenvis av kroner i året. Det er enklere for disse, som har få utfordringer i livet, å leve på lite penger, enn når du er mer opptatt av å bekymre deg for om du har nok penger til mat i morgen. Forskjellen på opplevelsen av tvang og frivillighet er enorm. Så hva kan vi gjøre for å løfte folk ut av et liv der det å be om hjelp betyr side opp og side ned med skjemaer og kontrollspørsmål? Borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, er ikke en ny tankegang. I Canada, Tyskland, Brasil og flere afrikanske land har man prøvd det ut for utvalgt gruppe. Felles for forsøkene er at befolkningens helse blir bedre, spesielt den psykiske, og familievold og rusmisbruk reduseres.

Motstanderne av garantert minsteinntekt hevder at det vil gjøre oss alle til «navere». Eksperimentene viser at det tvert imot har en liten positiv effekt på arbeidsløsheten, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: Bekymrer du deg mindre, er du en mer attraktiv arbeidstaker.

En annen effekt er at unge par får flere barn – igjen fordi de føler seg tryggere på fremtiden.

LES OGSÅ: Går du på en feriesmell?

Nye løsninger kan snu trenden. Det å slippe å be om hjelp gjør noe med selvbildet ditt. I en basislønn ligger det en implisitt tillit: Vi tror at du selv vet best hvordan du bruker pengene dine. Du trenger ikke å stå til ansvar for noen.

En slik løsning ville også gjort det lettere å planlegge fremtiden og ta gode valg. Men hvordan skal vi betale for det? Hvor mye vil vi spare på en mindre papirmølle? Hvor mye vil vi spare på andre støtteordninger, redusert belastning på helsevesenet og at flere unge tør å få barn?

Jeg er ingen ekspert på borgerlønn, men etter 15 år i utenforskap og 15 år som hjelper i Nav, føler jeg meg trygg på at det finnes bedre løsninger enn dagens. Derfor synes jeg finansministeren nå burde ta initiativ til en utredning som ser på hvilke løsninger samfunnet og befolkningen vil være best tjent med – der borgerlønn er en av mulighetene.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå