Det er lett å «forsvinne» når ingen etterlyser deg

Mange unge faller utenfor i et av verdens rikeste, friskeste land. Én av årsakene er ganske opplagt.

Hva skal vi gjøre for at færre unge voksne faller utenfor, er tusenkronerspørsmålet.   Foto: Sara Johannessen Meek/NTB scanpix

Saken oppdateres.

Tanken streifer meg innimellom når jeg føler at tilværelsen blir overveldende: Det er så mange krav. Greier jeg å håndtere livet? Jeg må fikse jobben, være en god forelder, betale regninger i tide, takle press og stress.

Foreløpig har jeg kontroll. Jeg kan krysse av de største og viktigste boksene for å være innafor i Norge: Jeg har god helse, og jeg er yrkesaktiv.

Dessverre er det overraskende mange som står utenfor. I en kronikk forrige uke uttrykker Torbjørn Aas, Nav-direktør i Trøndelag, bekymring for det høye antallet uten arbeid. Det som han er særlig bekymra for, er den store andelen unge mellom 20 og 29 år som står utenfor. Halvparten i denne gruppa mottar ikke trygd.

Midtnorsk debatt: Politietterforskningen var ikke Hansens eneste problem

Unge mennesker som surrer rundt i et slikt «intet», kalles på fagspråket NEET: De er registrert uten arbeid, opplæring eller utdanning. Ganske mange i den sammensatte gruppa er likevel tilbake i loopen etter et år. Andre er mer sårbare for å havne utenfor på permanent basis. Det dreier seg om unge mennesker som er motløse, inaktive, har mistet motivasjonen til å søke jobb eller har helseproblemer.

Selv om medieoppslag kan gi inntrykk av at det er et skred av unge voksne nordmenn som havner utenfor, er det heldigvis ikke tilfelle. Sammenlignet med andre OECD-land er andelen unge som faller utenfor ganske lav. Men nordmenn er sykere, mer deprimerte og mottar flere helseytelser enn andre unge europeere. Det kan skyldes at vi har mer åpenhet og er bedre på å diagnostisere psykisk sykdom. Og det er bra. Men det er også en risiko for å få en diagnose på noe som er helt normalt. Forskere er bekymra for at «psykeliggjøring» av ungdom kan bidra til at de støtes ut fra skole og arbeidsliv. I en kronikk i Dagens Næringsliv forteller forsker Simen Markussen ved Frischsenteret om kartleggingen han og en kollega gjorde. Den viste at barn i kommuner med høy tilbøyelighet til å diagnostisere, utrede og behandle unge med psykiske lidelser, gjør det også dårligere på ungdomsskolen, fullfører sjeldnere videregående skole, mottar oftere AAP/uføretrygd, tjener mindre og er sjeldnere i jobb.

Samtidig er det masse jobber ledige. Men som Nav-direktør Torbjørn Aas påpeker, så er det et sprik mellom kompetansen de arbeidsledige har, og kompetansen som arbeidsmarkedet trenger. Dermed havner mange utenfor likevel. Han stiller tusenkronerspørsmålet: Hva kan vi som samfunn gjøre for at flere kommer innenfor?

Han får innspill fra tidligere lærer og skoleforsker Elise Farstad Djupedal. Hun mener innholdet i skolen må endres. Tidligere vektla ungdomsskolen praktiske fag, mens vi nå har den smalere kunnskapsskolen der det brukes mye tid og krefter på kjernefagene norsk og matte. Mange elever føler at de ikke mestrer og faller av lasset. På et overordnet nivå mener hun endringen har ført til at kunnskapen som elevene går ut fra skolen med, ikke samsvarer med de «bredere» forventningene og yrkene i arbeidslivet.

Midtnorsk debatt: Norge tapte minst 2-0 etter selvmål av Erna Solberg

Det virker som gode poeng. Koronapandemien viste hvor avhengig Norge er av utenlandsk arbeidskraft. Da utenlandske arbeidere forsvant, oppsto det krise i de ultranorske næringene fiske og landbruk. «Ingen» arbeidsledige ville reise nordover for å sløye skrei eller sørover for å plukke bær og frukt. Og det er jo forståelig. Hvilke nordmenn vil slite for lav lønn (sett med norske øyne) og bo på hybel et eller annet sted i distriktet når «ingen andre» gjør det? Kanskje handler det også om mangel på praktisk erfaring og forventninger til (arbeids-)livet.

Skolen er viktig, men levekårene i samfunnet er også helt avgjørende for at «alle skal med». Et fellestrekk ved unge som faller utenfor, er at de kommer fra familier der foreldre har lite utdanning og lav inntekt. Skilte foreldre og mye flytting, spiller også inn. Kampen mot barnefattigdom og store økonomiske forskjeller blant folk, er derfor viktig. Vi voksne har også en oppgave med å se og verdsette unge. Ungdom forteller selv at dårlig selvfølelse og mestring handler om fraværende foreldre, omsorgssvikt og mobbing. Når de får spørsmål om hva som gjorde at de «koblet seg på» igjen, gir de en forklaring som er ganske opplagt: - Vi ble sett av én eller flere voksne. De hadde tida og var tilgjengelige.

På forsiden nå