Urettferdighet eksisterer overalt

I likhet med ungdommer i Trøndelag blir jeg engasjert av urettferdighet. Jeg blir sint av å se hvordan mennesker lever, og hvor lite som skal til for at de skal få det bedre. 

Adresseavisen inviterte til skrivekonkurranse, og de ungdommene leverte. Det er inspirerende å se hvor bevisste, reflekterte og fornuftige mange unge er, skriver vår spaltist Fatima Almanea.  Foto: PRIVAT/Espen Bakken/Leif Arne Holme

Saken oppdateres.

Alle har kjent på urettferdighet i livet. Heldigvis er følelsen ofte forbigående og knyttet til små ting og situasjoner. Denne uka kunne jeg lese mange gode tekster skrevet av ungdom i Trøndelag med utgangspunkt i dette temaet. Adresseavisen inviterte til skrivekonkurranse, og de ungdommene leverte. Det er inspirerende å se hvor bevisste, reflekterte og fornuftige mange unge er.

De siste månedene har jeg oppholdt meg i Mosul, Irak. En krigsherjet by som IS erklærte som hovedstad for kalifatet i 2014. De fleste nordmenn har sett bilder fra denne byen. Det var her de grusomme henrettelsene foregikk, her de utmagrede menneskene bodde, her terroren herjet i tre år. Byen bærer fremdeles preg av det som skjedde. Kulehull. Bombekrater. Store åpne sår som nekter å gro og som bæres like mye av menneskene som bygningene, særlig i gamlebyen. Fremdeles ligger det døde mennesker i ruinene. Brutalt? Ja, men slik er det.

LES OGSÅ: Det er lett å la seg sjokkere, men det ville vært naivt

Jeg er mye ute blant folk i byen. Daglig møter jeg mennesker med sterke historier. Tidsvitner. Mennesker med skjebner og fortellinger som er så skrekkelige og så vonde at du egentlig ikke orker å tenke at de er sanne. Som Omar som ble arrestert og dømt til døden av IS for å filme terrorhandlingene. Som gravide Miriam som måtte legge ut på flukt da frigjøringskampene startet, og aborterte midt i ferden. Slike krigshistorier er det mange av, og det er kanskje ikke så rart. Men det gjør det ikke mindre smertefullt.

Forskjellene er store i Mosul. Et mindretall av innbyggerne lever et liv langt unna strømbrudd og den stekende sola. Disse står i sterk kontrast til de som klamrer seg til bilvinduet for å selge motvillige sjåfører tørkepapir eller en lunken vannflaske. Mennesker i slitte slippers og gjennomsvette t-skjorter. Mennesker med oppgitte drag over ansiktet.

For et par uker siden, møtte jeg Josef (11). Josef selger sukkerdrops i gamlebyen. Han bærer et stort ansvar, tross sin unge alder. Josef er, sammen med sin mor, ansvarlig for å skaffe nok penger til sin familie. Det er mange barn som Josef i Mosul. Barn med en grusom form for realisme. Barn som bærer et vanvittig stort ansvar. Josef skal snart tilbake til skolebenken, etter en lang ferie. Da bli hverdagen annerledes. Da skal han være elev på formiddagen, men om ettermiddagen venter gatehjørnet og brettet med sukkerdrops.

Urettferdighet har mange ansikter. Det er ingenting som tilsier at jeg som skriver denne teksten, eller du som leser den, skal leve bedre liv enn folk i Namibia, Ecuador eller Mosul, for den saks skyld. Denne realiteten er et resultat av systemene mennesker lager. Systemer som ikke tar hensyn til at vi har ulike forutsetninger. Systemer som ikke evner å prioritere grunnleggende rettigheter til alle, men velger å forfordele de som har mest fra før. Folk er jevnt over ganske like, de har stort sett de samme behovene, men muligheten og forutsetningene er ulikt fordelt.

Nylig ble jeg spurt om hvorfor jeg velger å utsette meg for så mange sterke inntrykk, «du får ikke gjort mye med situasjonen uansett». Vel, jeg er mildt sagt uenig. I likhet med ungdommene i Trøndelag blir jeg engasjert av urettferdighet. Jeg blir sint av å se hvordan mennesker lever, og hvor lite som skal til for at de skal få det bedre. I denne sammenhengen, er ikke sinne en dum følelse. Sinne motiverer og engasjerer. Denne følelsen har resultert i stiftelsen av en bistandsorganisasjon som hjelper stadig flere mennesker med å klare seg selv. Det er jeg utrolig stolt over.

Urettferdighet eksistere overalt, som en skyggeside til selve livet. Den største feilen vil likevel være å akseptere resultatene av det. Urettferdighet er nemlig ikke noe en skal finne seg i, hverken på vegne av seg selv eller andre.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå