Den uhyggelige arkitekturen

Dersom en medisin ikke fungerer mer enn 1 av 30 ganger, byttes den ut. Det samme gjelder ikke for arkitektur og planlegging.

Dersom vi ser ut i vårt eget lille land, er det tilsynelatende ikke mulig å lage menneskevennlige bydeler, skriver Daniel Johansen.   Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Arkitektene får ikke til å tegne det, planleggerne får ikke til å planlegge det og politikerne får ikke til å vedta det. Siden 1960-årene har vi forsøkt å knekke koden for hvordan vi skal lage hyggelige og attraktive tettsteder og bydeler. Forsvinnende få har lyktes, og det finnes få gode forbildeprosjekter selv i de store byene. I Trondheim har vi selvsagt Solsiden, men det blir litt loslitt å sole seg i glansen av en 20 år gammel suksess vi åpenbart ikke har lært en tøddel av. Det meste før og etter ble nitrist, men til tross for det tramper vi traust i vei langs samme spor.

Ifølge folkebevegelsen Arkitekturopprøret må vi den modernistiske stilen til livs dersom vi skal se en endring på dette. Trønderdebatts raljerende spalte «Sentrumskontrollørene», som anmelder tilstanden på trønderske småbyer og tettsteder, heller mot samme holdning, i alle fall dersom man tolker det de gir ros og ris.

LES OGSÅ: Ærede Høyesterett!

En rød tråd (så langt) i Sentrumskontrollørenes anmeldelser er at de gir positiv omtale av de byene og tettstedene som hovedsakelig er preget av tiden før 1960. Så langt har Levanger og Snåsa sentrum fått rimelig gode skussmål, mens de som mest preges av tiden etter 1960 (Stjørdal, Brekstad og Bjugn), har fått griseslakt. Eksisterer det egentlig et eneste virkelig vellykket kommunesenter i Norge som er bygd og planlagt etter Einar Gerhardsens siste periode som statsminister? Unntatt Lom? Anyone?

Det er virkelig en fallitterklæring for vår egen generasjon og et par-tre før oss, at vi i tettbygde strøk hovedsakelig må lene oss til husvegger som er mer enn 60 år gamle dersom vi skal kunne oppleve hygge. Eksemplene på vakre enkeltbygninger i Norge fra nyere tid er naturligvis mange, men disse ensomme blomstene drukner i trollskogen av skrekkeksempler fra samme periode.

Hvorfor er nesten alle moderne bebygde miljøer så formløse og deprimerende, når enkelteksemplene viser oss at det motsatte var og er mulig? skriver Daniel Johansen, som trekker frem Trones gård som eksempel på det sistnevnte.   Foto: Finn Hakonsen/Norsk Murarkitektur/Gyldendal

LES MER AV VÅR SPALTIST DANIEL JOHANSEN.

Et illustrativt eksempel på dette kommer fra landbruket. Midt i det sørgelige myldret av herredsagronomenes moderne tunløsninger, finnes det ett vellykket gårdsanlegg i Trøndelag fra tiden etter 1960. Trones gård på Verdal ble etter en brann tegnet av arkitektduoen Kjell Lund og Nils Slaatto i 1968, og er det eneste nyere gårdsanlegget som i sin form klarer å berike kulturlandskapet like godt som 1800-tallets jevne trøndertun. Dette eksemplet beviser åpenbart at det ikke er umulig å bygge vellykkede moderne gårdstun, men det er bortimot det eneste unntaket fra regelen. For å understreke anleggets sjeldenhet er det fredet av riksantikvaren.

I 1960-årene ble det moderne fabrikkfjøset skapt. Derfor er Trones på Verdal så unikt. Dette gårdstunet ble i gammel ånd ambisiøst utformet etter estetiske prinsipper i en tid da de som planla landbrukets bygninger, som i så mye annet, forkastet form til fordel for funksjon.

I 1960-årene ble det moderne fabrikkfjøset skapt. Derfor er Trones gård på Verdal så unikt. Dette gårdstunet ble i gammel ånd ambisiøst utformet etter estetiske prinsipper i en tid da de som planla landbrukets bygninger, som i så mye annet, forkastet form til fordel for funksjon, skriver Daniel Johansen.  Foto: Finn Hakonsen/Norsk Murarkitektur/Gyldendal

Hvorfor er nesten alle moderne bebygde miljøer så formløse og deprimerende, når enkelteksemplene viser oss at det motsatte var og er mulig? Mesteparten av svaret ligger i formgivningens dalende stjerne det siste halve hundreåret. På noe over 50 år har estetisk design gått fra å være noe som preget alt det vi skapte, fra hus til fjøs til kloakkrør til verktøy og autovern, til å være noe man mest tar hensyn til i litt påkostede strøk i byene. Det avtegner seg et tydeligere klasseskille i denne utviklingen for hvert år som går. De rike kan fortsatt få leve i form, mens vanlige folk må ta til takke med funksjon.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Dersom vi ser ut i vårt eget lille land, er det tilsynelatende ikke mulig å lage vellykkede tettsteder, og knappest menneskevennlige bydeler. For hvor er de mange lysende eksemplene som viser vei for de andre? Det blir jo nesten alltid Mordor, og aldri Hobbiton.

Slik sett får man jo sympati for kommunestyrene og plan- og bygningsetatene som prøver og prøver og bare begår feil. For hva skal de se til? Kan Sentrumskontrollørene vise dem de strålende moderne eksemplene som tilsynelatende ikke finnes?

Tiden er overmoden for at arkitektskolene monterer skuddmaska på sin helligste ku. Forskere og studenter må få rammer og ressurser til å eksperimentere utenfor modernismens grenser. Flere enn Arkitekturopprøret må erkjenne at arkitekturen og planleggingen i sin nåværende form ganske enkelt ikke tjener oss lenger.

Utfallet av en slik eksperimentering trenger ikke å ende opp i klassisisme, men vis oss da alternativet! Og vis det i en bygget form som faktisk ligner på tegningen.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå