Det er ikke alltid livet blir slik vi har tenkt

En periode var det mulig å se lyset i enden av pandemi-tunnelen. Nå er følelsen «rykk tilbake til start». Men jobben min gir meg et viktig perspektiv.

Pandemien har tatt mye, men den har også gitt oss nye perspektiv og refleksjoner, skriver vår gjestespaltist.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Hva tenker du når du hører ordet jul? Kjenner du hvordan skuldrene senkes og endorfinene strømmer på, eller kjenner du pulsen stige kraftig og engstelse over alt du har glemt? Med fare for å generalisere en hel gruppe, er min første tanke alle mennene som med desperasjon i blikket oppsøker kjøpesenteret City Syd lille julaften klokken 20.30, etter å ha utsatt årets julegaver altfor lenge. Jeg er en av dem som holder fast i håpet om at ikke denne julen kommer så fort.

Jeg tenker også på hvor fantastisk det er med juletre laget av plast. Selv om min pappa er oppvokst på gård og har tilbragt mange timer ut i skogen, har han alltid hatt en radar for å velge ut de mest tynnkledde juletrær. Det finnes nok en sjarm med det også, selv om jeg har vansker med å se det.

Tidligere år har jeg gruet meg til jul. Etter å ha fått på plass flere faste tradisjoner, har jeg begynt å se mer frem til denne høytiden som alle snakker om. Mange av oss var usikre på om vi kom til å få en normal jul dette året. En periode var det mulig å se lyset i enden av tunnelen, men her sitter vi igjen med en følelse av å ha rykket tilbake til start.

Pandemien har tatt mye, men den har også gitt oss nye perspektiv og refleksjoner. Det er ikke alltid livet blir slik vi har tenkt. Verden rammes av et virus fra Kina, en du er glad i dør, kjæresten slår opp, du mister jobben, du kan telle juletreets grener på to hender – livet skjer. En av julens store sorger for min del, er at min årlige julefest i Hovin samfunnshus ble avlyst etter at smitten økte og Kjerkol bestemte seg for at det igjen var på tide å begrense utfarten til fjern og nær.

Jeg håper vi blir kvitt dette viruset snart, og at vi igjen kan på romjulsfest på vårt nærmeste samfunnshus sammen med de menneskene vi bryr oss om.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve. Etter at jeg sist jul var i ventekarantene for å få svar på en koronatest, skal jeg denne julen tilbringe store deler av tiden i familiers hjem over hele Trondheim, hvor vi våker over alvorlig syke barn. Vi leker, trøster, tøyser, lindrer, behandler og gir håp. Vår tilstedeværelse, betyr at barna kan bo hjemme hos sine familier, på tross av store og sammensatte behov. For noen, kan dette bli den siste julen.

Jobben min gir meg viktige perspektiv i livet som jeg har stor nytte av, både som fagperson og medmenneske.

Tider skal komme og tider skal henrulle, sier en av våre mest folkekjære sanger fra 1842. Sangen, som brukes i alle livets faser, forbindes med håp om en bedre tid. Hvis det er noe jeg trenger nå, så er det håp om at det skal bli bedre. Håp er en positiv følelse og en positiv forventning, og motsetningen til pessimisme og negative forventninger.

Den britiske filosofen Francis Bacon sa en gang at håpet er en god frokost, men en dårlig middag. Nå er vi vel kanskje kommet til kveldsmaten i denne pandemien, og jeg håper at vi snart får en ny og lys dag. Mister vi håpet, mister vi alt.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå