Nordmenn trenger litt fransk åpning

Franskmenn hisser seg opp over hvor lite flatterende og klisjéaktig de framstilles i Netflix-suksessen «Emily in Paris». Men klisjeer er nettopp klisjeer fordi de er sanne.

Lily Collins spiller amerikanske Emily som jobber i Paris. Tv-serien irriterer det franske publikummet samtidig som den er blitt populær i Frankrike.   Foto: Netflix/AP

Saken oppdateres.

I et forsøk på å fortrenge omikron, mørketid og forbudstid, har jeg fortært sesong to av den romantiske dramakomedien «Emily in Paris» i jula. Første sesong av tv-serien ble solgt inn som en slags ungdommelig versjon av «Sex og singelliv» (begge seriene er skapt av Darren Star), og handler om Emily Cooper fra Chicago som tar et år i Paris for å jobbe i PR-byrå.

Her er det duket for kjærlighet, men også mange utfordringer for ei ung kvinne i ny by. Kulturkræsjene mellom det amerikanske og franske står i kø.

Den joviale og sprudlende amerikaneren får eksempelvis bakoversveis av den bistre sjefen som selvsagt røyker tett, også innendørs på kontoret. Emily blir fortalt at sigaretter er en vanlig slankekur blant franske kvinner, nikotinen holder sulten borte. Sjefen synes jevnt over at amerikanerens ideer er håpløse og hun synes det er under enhver kritikk at Emily ikke snakker fransk. Emily på sin side opplever de franske kollegene som arrogante og med slapp arbeidsmoral. Hun gisper når stilettene tilgrises av hundebæsj og sjokkeres av venninnenes nakenhet på spa.

Midtnorsk debatt: Det var tross alt verre for hundre år siden

Selv om jeg slukte serien som en pose Bridgeblanding, er det samtidig mye som irriterer. Handlingen er syltynn, manuset dårlig. Ironisk nok er amerikaneren magrere enn noen av de franske, kjederøykende kvinnene hun møter. Antrekkene er dessverre langt fra Carries grensesprengende motekulhet i «Sex og singelliv».

Franskmenn er også irriterte på «Emily in Paris». De provoseres over framstillingen som et idéfattig, sexistisk, bedagelig og surt folk av forseintkommere som avfinner seg med gammeldagse system for kloakk og elektrisitet. (Og de er ikke de eneste som synes serien er teit. Den ukrainske kulturministeren er ifølge BBC forarget over at den ukrainske rollefiguren Petra både er tjuvaktig og har dårlig klessmak.)

Det er til å forstå at franske seere blir irriterte over alle de åpenbare klisjeene om parisere og fransk kultur. Men min erfaring, etter flere opphold i Frankrike, er at mye av dette stemmer. Å være slank er et kroppsideal i store deler av verden, men i Frankrike er det så uttalt at du kan bli stoppa på gata og gitt råd om slankekurer hvis du er rund i kantene. Diskriminering av overvektige har gått så langt at myndighetene i Paris for noen år siden laget kampanjer mot «la grossophobie» (tjukkofobien). Og selv om det nok har skjedd endringer de siste åra, er det fortsatt slik at de vrengte polvottene av noen franske hunder får lov til å gjøre sitt fornødne på brosteinen uten at hundeeier tar notis. Franske toaletter går kjapt tett, fastmonterte dusjhoder i badekar gjør at hele baderommet blir vått og sengene er så små at selv Gullhår sprenger kapasiteten. Franskmennene kan også oppleves som et folkeslag som setter klaging og kos med misnøye høyt.

I likhet med andre land, er det utvilsomt ting som er råttent i det franske samfunnet. Likevel er det mange sider ved fransk kultur og væremåte som vi kan lære av. De er høflige, og de evner å konversere lenge over et godt måltid (i motsetning til nordmenn som glefser i seg maten og bøtter vinen i taushet før de utålmodig vinker på servitøren slik at de får regninga). De viser at det er mulig – kanskje i motsetning til både amerikanere og nordmenn - å spise et lite stykke ost eller en konfektbit og likevel bli tilfredsstilt. Det er lov å være intellektuell i Frankrike. Som filosofiprofessor og samfunnsdebattant Arne Johan Vetlesen ved Universitetet i Oslo sa i et intervju med Khrono i høst: - Jeg merker meg at det (i Norge, journ.anm.) er mer innafor å beundre dem med penger enn dem som virkelig har opparbeidet seg kunnskaper.

Jo da, franskmenn kan absolutt oppleves som kantete og harde. Som en franskmann jeg en gang kjente, som bodde en periode i Trondheim, formulerte det: - Dere nordmenn «bysser» hverandre når dere snakker til hverandre.

Midtnorsk debatt: Alle ville ha en venn som Carrie

Med det mente han at vi var overdrevent forsiktige og pakket budskapet inn i vatt når vi samtalte. I Frankrike er det normalt å være mer direkte i formen.

Men det er altså en form som det er mulig å like – også for en gjestearbeider fra Midtvesten. Uten å avsløre for mye, kan jeg ikke skjønne annet enn at franske seere blir litt mer fornøyde etter å ha sett den andre sesongen med underholdning like florlett og med like lite tyggemotstand som en nybakt croissant.

På forsiden nå