Medieblikk lørdag 07.03.2009

Hvite menn kan dunke

Aftenposten ville så gjerne avsløre det intellektuelle idiotiet, men skulle visst bedre enn å inkludere professor Rune Slagstad. Alle vet at han kan dunke.

Saken oppdateres.

De få der ute som ikke begynner dagen med Kulturnytt på P2 og avslutter uken med Morgenbladet, vet kanskje ikke at tidens store stridsspørsmål ikke er hijab, kebab og sniksivjensenifisieringen av Norge, men innkjøpsordningen for sakprosa. Vart skræmt no, ja?



I statsbudsjettet for 2009 er det funnet plass til 14 millioner kroner til innkjøp av sakprosa til norske bibliotek. 14 millioner kroner er akkurat nok til å kjøpe en passe stor leilighet rundt Frognerparken, eller bli kvitt en passe udugelig direktør i Hydro. For denne summen får norske bibliotek i år 70 sakprosabøker hver. Bråket oppsto da noen oppdaget at ingen av dem handlet om Snåsamannen.



Kulturavdelingen i NRK innkalte forleggere og medlemmer av innkjøpskomiteen til diskusjon om hva vi skal med en ordning som ikke sprer Snåsamannen, Thor Heyerdal-biografien, og fjerde bind i Tor Bomann-Larsens serie om kong Haakon ut til hvert lille folkebibliotek. Sindre Hovdenakk, som sitter i utvelgelsesutvalget, forsøkte å forklare at ettersom ordningen bare rakk til 70 titler, mens forlagene hadde meldt inn over 300, måtte det nødvendigvis bli noen som falt utenfor. Utvalget kan derfor ikke lastes at så få er utvalgt, men kan selvfølgelig kritiseres for hvem de få er.



Her kommer Aftenposten inn på scenen. Inn fra høyre, tror jeg vi må si. Sist fredag hadde avisen et stort bilde av åtte bøker i en hylle, under overskriften: «Disse har aldri vært utlånt.» Der sto Einar Økland, Tommy Olsson, Marit Eikemo, Rune Slagstad og Torbjørn Røe Isaksen til spott og spe. Og størst blant dem er Rune Slagstad. Hans idéhistoriske analyse av sportens rolle i medier og samfunn er, som forfatteren selv, av kolossale dimensjoner. Med sine 848 sider i stort format, sto (Sporten) som en Gulliver blant de sju lilliputtene i hyllen.



Her må vi ta et lite sidesprang til amerikansk film. I «Hvite menn kan ikke dunke» fra 1992, spiller Woody Harrelson en tidligere collegestjerne i basketball som utfordrer svarte gatespillere til duell. Han later aldri som han er dårlig, det psykologiske tricket ligger i å utnytte de svartes fordom om at en hvit mann ikke kan hoppe høyt nok til å trykke inn en skikkelig slam dunk.



Rune Slagstad er ikke bare hvit. Han er 64 år, og er i likhet med resten av 68-generasjonen, i ferd med å lukte på AFP og andreretrettmuligheter. Men han har, med ordene til Dylan Thomas, ikke tenkt å gå «gentle into that good night». I Klassekampen hevdet han for et par uker siden at den etterfølgende generasjon av akademikere er utydelige og servile i forhold til hans egen, og at de er fraværende i den offentlige debatt. Selv polemiserer han til alle kanter; mot dem som ikke forstår den politiske betydningen av Drillos gjenkomst, mot nihilismen og ironien til Runar Døving og Kjetil Rolness - og mot Aftenpostens uutholdelige journalistiske letthet.



Aftenposten baserer nemlig sitt oppslag på utlånsprotokollen til ett eneste bibliotek, det i Alta. Slik lød ingressen: «Manglene ved Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa går hardest ut over distriktsbibliotekene. I Alta støver bøkene ned i hyllene.» Legg merke til konstateringen i første setning. At innkjøpsordningen er mangelfull, er et factum a priori. Den kulturpolitiske begrunnelsen for ordningen; at den først og fremst skal stimulere til økt produksjon av sakprosa, blir underordnet det folkelige kravet om lettere tilgang til bestselgerne. Bibliotekene skal ha flere utgaver av Snåsamannen, ikke tykke verk om Friedrich Nietzsches forhold til Flo-pasningen.



Men allerede fire dager senere er Rune Slagstad på plass i Aftenpostens debattspalter med årets stiligste mediekritikk. Han har selv gjort den enkle journalistiske øvelsen det er å sjekke flere kilder. I databasen Bibsys har han funnet ut at (Sporten) har vært utlånt fra folkebibliotekene i Rjukan, Levanger, Verdal og Rana, og ved 20 av høyskole- og universitetsbibliotekene. Dessuten har han funnet ut at boken ble vedtatt innkjøpt midt i januar, og var klar til utlån fra Alta bibliotek 25. februar, to dager før Aftenposten ringte. Du merker at han har fått tak i ballen nå, han finter til høyre og drar seg til venstre, trekker inn mot brettet og går opp i luften: «Det eneste Aftenpostens artikkel har avdekket, er at renholdet ved Alta bibliotek bør skjerpes. Det må jo stå usedvanlig dårlig til når en bok rekker å «samle støv» på to dager.» Slam! Dunk!



Den fortjente Aftenposten. Den nye innkjøpsordningen for sakprosa er et fattigslig lite forsøk på å spre refleksjon, analyse og debatt ut til de samme hyllene hvor Anne B. Ragde hersker. Den bør raskt bygges ut til en ordning som kjøper inn alt som ikke blir nullet av et sakkyndig utvalg. Vi har ikke mer tankeproduksjon enn vi trenger i dette landet.



Aftenposten stilte seg til tjeneste for den enkleste populisme med sin vinkling på støvet i Alta. Og de gjorde det på så slurvete vis at Rune Slagstad virkelig må ha følt seg som Woody Harrelsons dunkende basketluring. Filmens mest kjente replikk er nemlig: «It ain't easy being this good.»

 
På forsiden nå